Kannibaler er noe av det mest skumle jeg kan tenke meg, og jeg hadde håpet at "The Green Inferno" skulle  skremme meg. Men dengang ei.

Disse villmennene hadde sin filmatiske storhetstid for 30-40 år siden, med høydepunkt som "Motorsagmassakren" (1974) og "Cannibal Holocaust" (1980). Begge filmene var lenge ulovlige på video og ble regnet som rene manndomsprøven å se i sin helhet. La oss heller ikke glemme "Nattsvermeren" (1990), med den sofistikerte Hannibal Lecter.

I "The Green Inferno" følger vi en gruppe med aktivister som reiser fra New York til Amazonasjungelen. De skal redde regnskogen, og flyr innover i et skrøpelig småfly. Flyet styrter og deres teknologiske duppeditter slutter å fungere. Man kan trygt si at det går fra vondt til verre. Da de blir fanget av en gruppe primitive innfødde indianere, som har menneskekjøtt som livrett. Ironisk nok er det samme stammen som de reiste ned for å gi sin støtte til. Aktivistene plasseres i et bambusbur midt i leiren, og kannibalene velger ut en og en som offer...

Selvsagt kan man kalle" The Green Inferno" både ekstremt spekulativ og fordomsfull, men jeg synes også det skranter på kreativiteten. Manusforfatter og regissør Eli Roth, som er mest kjent for skrekkfilmen "Hostel" (2005), kunne fått mye mer ut av konseptet. Å bli fanget av en menneskeetende stamme midt i tykkeste jungelen, må vel være enhvers store mareritt, men likevel blir det bare sånn passe skummelt. Sant nok byr regissør Roth på et par motbydelige grafiske scener, men det glir litt for ofte over i det ekle og heslige og iblant også det parodiske. Her er også noe malplassert humor som tar brodden av skrekkeffekten. Det subtile og antydningens kunst virker som fjerne fremmedord for Roth.

Spenningskurven er også litt rar, for det er mest spennende sånn ca. midt i filmen og så dabber det av etter det. Men om ikke annet er i alle fall det ikke lett å gjette seg til hvem som overlever Roths grønne helvete... 

Sminkeavdelingen fortjener komplimenter: et par av kannibalene er sminket ganske så skummelt til, ikke minst den enøyde kvinnelige lederen. Formodentlig har de tatt noe morbid inspirasjon fra Johnny Depp i "Pirates of the Caribbean".

Roth bruker forøvrig sterke fargefiltre for å få frem fargene i jungelen, såvel som farge på hud og blod. Tidvis  får jeg nesten følelsen av å se dette på en dårlig VHS-kopi, noe som ikke øker graden av innlevelse.