Vi skal til 1970-tallets Chile i en politisk urolig tid der statsledere lett ble tatt av dage. I dette landskapet får vi servert en surrete halvdement John Malkovich, som leiemorderen Chris, med en mengde kreft i kroppen og et liv som synger på siste verset. Steve Bushemi er også god som MJ. En eldre sutrete kar som vil kvitte seg med alt av risikofylt kjøtt i CIA. Midt mellom dem befinner Sam Rockwell som den yngre og mer handlekraftige Lee, som oppfyller vennen Chris sitt siste ønske, nemlig å dra til Påskeøya. Der skjer det mye rart og turen blir mer spinnvill og spenstig enn de hadde trodd på forhånd når CIA blander seg inn i ferieavviklingen…

Filmskaper Martin McDonagh var en kritikeryngling i det han kom med In Bruges og var over natten et reginavn, som ble hvisket om og om igjen, på alle sofistikerte filmlepper. Jeg var også fan av In Bruges, men oppfølgeren Seven Psychopaths, kunne jeg virkelig styre min begeistring for. Siden det har filmen kommet med indrefilet etter indrefilet med solide filmer som Three Billboards Outside Ebbing, Missouri og The Banshees of Inisherin. Sistnevnte hadde et vilt kult fotoarbeid, men jeg klikket ikke like mye med den i mine øyne for åpenbare humoren. I Wild Horse Nine gjør han noe det samme som i The Banshees of Inisherin, bare at han treffer bedre på både humor og visuell utforming.

Skuespill og humor går hånd i hånd
I rollene får vi store navn som John Malkovich, Sam Rockwell og Steve Buscemi. Trekløveren spiller hverandre gode og serverer humoren med bravur og er gode på å levere knasende og kjappe komikkreplikker som gir humring i store deler av kinosalen. De tre spiller noen fandenivolske menn uten så mye skrupler for noe de foretar seg. Likevel står vennskapet sterkt i sentrum i filmen og det som sentrerer mye av filmens fokus. Filmen klarer også det mesterstykket å ha utrolig lite handling, men likevel en solid flyt. Mye er dog godt hjulpet frem av at filmen er direkte dialogdrevet og når replikkvekslingen er skrevet som dette er det moro å følge.

Ville hester, flott natur og store hoder
Fotoet av Påskeøya er så nydelig at jeg nesten ikke tror det er mulig. Den grønne øya med de store steinhodene har aldri sett bedre ut enn etter at fotograf Ben Davis kom på besøk. Hester løper inn og ut av veiene og går igjen i både foto, dialog og handling. De ville hestene som preger tittelen, løper rundt og koser seg på den grønne Påskeøya, er noe å oppleve. Den aller vakreste scenen kommer i kort skue da vi får se blårøde fargespill i skyene i det en fugl letter og tar av foran solnedgangen. Akkurat den scenen er som et levende maleri fra en av de aller fremste landskapsmalerne. Og ned til de minste detaljene er fotoet så gjennomført, med en link til The Banshees of Inisherins grønne irske landskapet.

Konklusjon
For min del var dette nesten full pott. Sjelden har jeg sett en seigere film som føltes mer kvikk enn dette. Dialogen er vittig med surrete humor. Alt er kreativt og sært med fokus på det opplagte som komisk sett blir tatt på kornet og der alle sløve profetier viser seg å bli oppfylt. Fortellingen rolig i tempoet og flyter av gårde som den reineste poesi med noe dybde som presser under overflaten.

Påskeøya er også et bra bakteppe for den siste tiden til den livlig depressive hovedpersonen. Skuespill av toppklasse og den sorte umoralen ispedd avvæpnede humor er en killer blanding. Med andre ord treffer McDonagh spikeren på hodet med Wild Horse Nine, som jeg var heldig å se på førpremiere på den store kinodagen. Jeg ruller en entusiastisk femmer og en anbefaling om man liker å dyrke sær og mørk humor i en visuell nytelse av en fotoinnpakning.

[ Jeg så filmen på Lagunen kino med en kompis ]