I anledning den nye Carrie-serien og filmens 50-årsjubileum føltes det naturlig å se denne med 2026-briller. Når en historie adapteres igjen og igjen gjennom flere tiår, er det alltid interessant å se hvordan filmspråk, fortellerteknikk og sjangerkonvensjoner har utviklet seg underveis.

Og nå som skrekkfilm opplever en ny gullalder internasjonalt, er det ekstra fristende å vende tilbake til titler som ofte omtales som udiskutable klassikere.

Dette er tross alt en adaptasjon av Stephen King, en forfatter som i flere generasjoner har satt sitt preg på både litteratur og film. Jeg må imidlertid innrømme at jeg ofte trekkes mer mot de nyere tolkningene av King-materiale enn de eldre. Det er kanskje litt blasfemisk å mene at moderne versjoner av It og Pet Sematary fungerer bedre enn sine forgjengere, men mye av det handler rett og slett om filmspråk og fortellerstil.

Da jeg satte meg ned for å se Carrie, var jeg faktisk usikker på om jeg hadde sett den tidligere. Men det tok ikke lang tid før jeg ble minnet på at dette er en film som er svært tydelig forankret i sin egen tid.

For meg har den overraskende lite å tilføre et moderne publikum.

Når jeg sammenligner den med en annen skrekkklassiker fra samme periode, The Exorcist fra 1973, blir forskjellen enda tydeligere. Selv om The Exorcist ikke lenger sjokkerer slik den gjorde på 70-tallet, fungerer den fortsatt fordi håndverket er så solid. Derfor ble jeg litt overrasket over hvor mye Carrie tidvis minner om en B-film.

Åpningssekvensen illustrerer dette ganske godt.

Filmen bruker mye tid på garderobe- og dusjscener med unge jenter, og jeg klarer ikke å se at det tilfører historien noe særlig. Bortsett fra scenen hvor Carrie får sin første menstruasjon og handlingen faktisk drives videre, føles mye av dette unødvendig og distraherende.

Når det gjelder skuespillet, satt jeg heller ikke igjen spesielt imponert.

Dialogen er ofte stiv, unaturlig og tidvis direkte klein. Likevel fungerer ett aspekt av historien: Jeg sympatiserer med Carrie og reagerer instinktivt mot menneskene som plager henne.

Problemet er at de fleste rollefigurene fremstår mer som karikaturer enn mennesker.

Mobberne er så overdrevne at de nesten blir parodier.

Den støttende læreren føles som en stereotyp.

Den fanatisk religiøse moren er skrudd opp til et nivå som får henne til å virke mindre som et menneske og mer som et symbol.

Flere ganger tok jeg meg selv i å lure på om filmen forsøkte å være alvorlig eller om jeg egentlig satt og så på en sketsj.

Det gjelder dessverre også Sissy Spaceks tolkning av Carrie. Jeg skjønner hvorfor figuren vekker medfølelse, men store deler av filmen etterlot hun meg ganske likegyldig. Først mot slutten begynte karakteren virkelig å fungere for meg. Når filmen krever intensitet, opplever jeg imidlertid ofte at uttrykket hennes blir mer forvirret enn truende.

Den lille rollen til John Travolta fungerer riktignok overraskende bra.

Han spiller en fullstendig usympatisk figur, men gjør det med en energi som skiller seg ut fra resten av ensemblet.

Musikken ble også en utfordring for meg.

Store deler av lydsporet består av melankolske og romantiske komposisjoner som føles mer hjemme i et sentimentalt drama enn i en skrekkfilm. Flere ganger fikk jeg assosiasjoner til kjærlighetsdramaer fra samme periode, noe som skapte en merkelig konflikt mellom det filmen prøver å fortelle og måten den presenteres på.

Når musikken forsøker å bygge spenning, oppleves arrangementene samtidig overraskende tynne. Resultatet er et lydspor som for meg verken styrker uhyggen eller setter seg fast som noe spesielt minneverdig.

Filmens visuelle stil traff meg heller ikke.

Kameraføringen i huset til Carrie og moren hennes oppleves flere steder ujevn og rotete. Mest problematisk er imidlertid den berømte dansescenen under skoleballet, hvor kameraet snurrer rundt karakterene i det som føles som en evighet.

Jeg forstår hva filmskaperne prøver å oppnå.

Men for meg resulterte det hovedsakelig i svimmelhet.

Og det er ikke den typen ubehag jeg ønsker fra en skrekkfilm.

Så er det også det faktum at filmen introduserer telekinetiske evner uten noen reell forklaring eller utforskning av hvor de kommer fra. Det trenger ikke nødvendigvis å være et problem, men jeg satt igjen med følelsen av at konseptet kunne vært langt mer interessant dersom det hadde fått litt mer oppmerksomhet.

Likevel skal filmen ha ros for én ting:

Jeg bryr meg om Carrie.

Filmen lykkes med å formidle hvor ødeleggende mobbing, utenforskap og ydmykelse kan være. Den delen fungerer fortsatt. Man føler desperasjonen hennes, og man ser hvordan hun gradvis presses nærmere kanten.

Det er en tematikk som fortsatt er relevant.

Dessverre klarer ikke resten av filmen å bygge tilfredsstillende videre på det fundamentet.

Konklusjon

Carrie er en film jeg respekterer langt mer enn jeg liker. Jeg ser hvorfor den har hatt betydning for skrekkfilmsjangeren, og jeg ser temaene som har gjort historien tidløs. Men som filmopplevelse i 2026 opplever jeg den som datert, karikert og overraskende svak på flere områder.

Det finnes fortsatt glimt av potensial her, særlig i historien om Carrie selv, men for meg var dette først og fremst en påminnelse om at ikke alle klassikere tåler tidens tann like godt.

Jeg er ikke sint.

Bare veldig skuffet.