|
Film, Originaltittel: The Post (2017)
Aldersgrense: 12 år
Kategori: Biografi, Drama, Historie, Thriller
Land: USA, Storbritannia
Regi: Steven Spielberg
Spilletid: 116 min
Datoer:
| 2018-02-16 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:  4.1 av 6
|
Anmeldelse:
Jeg hadde høye forventninger til Spielbergs 30. spillefilm som regissør. Ikke bare på grunn av at jeg liker klassiske avis-filmer, men også for at posteren appellerte.
Interessant er det også å merke seg at Meryl Streep omsider har landet en hovedrolle i en Spielberg-film. I tillegg hadde jeg Spielbergs veldreide historiske drama, Bridge of Spies (2015), friskt i minnet, da jeg så denne første gang.
Fra Vietnam til Washington Anslaget av en soldat i Vietnams dampende jungel, med Creedence Clearwater Revival på lydsporet, er lovende. Faktisk er dette første gang at Hollywoods gullgutt tar for seg Vietnamkrigen på det store lerret. Men i resten av filmen blir det for det mye prat og for mange selvfølgeligheter. I hele tatt kunne det vært flere scener som levendegjør krigens virkning på nasjonen. Tross alt var dette den første krigen USA tapte. Anti-krigsdemonstrantene er på plass i gatene, men mest som staffasje. Vi får aldri høre deres historier.
Året er 1971, og de fleste ønsker den pågående Vietnamkrigen, hvor USA ennå har stasjonert over 150.000 soldater, stoppet. De hemmelighetsstemplede Pentagon Papers inneholder rystende informasjon om at hele fem presidenter har drevet en stor tildekkingsoperasjon for det amerikanske folket og løyet om konflikten. I Washington Posts redaksjonslokaler har avisens eier Katherine Graham (Streep) pågående samtaler med sin redaktør Ben Bradlee (Hanks) om hvorvidt de skal publisere avsløringene.
En flom av ord Motivet med å lage en slik film i 2017 er åpenbart å slå et slag for the 1st amendment og den fri presse. Dessverre er handlingen svært forutsigbar og dessuten dvelende og pompøs. Mye står på spill for Graham om hun velger å publisere. Har man sett noen Hollywood-filmer før, så er ikke utfallet vanskelig å gjette seg til.
Uten at jeg har talt antall ord som blir sagt i The Post, tror jeg at det må være den Spielberg-filmen med høyest antall ord, dog forvent deg ikke at de gir særlig mye valuta for pengene.
Spielberg har tatt seg noen friheter i The Post, som bygger på en sann historie. Eksempelvis overdriver han Washington Posts betydning i den aktuelle historien.
Meryl Streep spiller forsåvidt greit nok som modige Katherine Graham, men det er ikke en krevende rolle og byr heller ikke på det store følelsesregister. Tom Hanks i rollen som den urokkelige redaktør Ben Bradlee virker rutinepreget og lite nyansert. For meg er det et mysterium at Hollywoods største regissør bruker Hanks gang på gang i hovedrollene. Er det ikke andre som kunne fylt rollen minst like bra? For ørtende gang benytter han også John Williams som filmkomponist, og man blir sterkt påminnet om at «nå ser du på en Spielberg-film».
Tidskoloritten av 1970-tallet og estetikken er det beste aspektet med The Post. Janusz Kaminisk bilder av aviser som masseproduseres og distribueres er fint å se på, men igjen; ikke særlig originalt.
Kjeltringaktige Nixon I kjent stil er president Nixon filmens skurk og en som motarbeider demokratiet med nebb og klør. Helt på slutten linker Spielberg det hele opp mot Watergate-skandalen, som ble Nixons fall takket være Washington Posts utrettelige gravejournalistikk. Scenen er nesten litt ufrivillig morsom ettersom den gir assosiasjoner til Forrest Gump (1994), hvor også Tom Hanks spiller. Anyway, det virker som om Spielberg ønsker at The Post skal være en slags prequel til All the President’s Men (1976), en avis-thriller som befinner seg i en annen liga. |