|
Film, Originaltittel: Eternals (2021)
Aldersgrense: 12 år
Kategori: Action, Sci-Fi, Superhelt-film
Land: USA
Regi: Chloé Zhao
Spilletid: 155 min
Datoer:
| 2021-11-03 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
3.2 av 6 |
|||
|
Serie: Marvel Cinematic Universe | Spider-Man: Brand New Day (2026) | Fantastic 4: First Steps (2025) | The New Avengers (2025) | Captain America: Brave New World (Captain America 4) (2025) | Deadpool and Wolverine (Deadpool 3) (2024) | The Marvels (2023) | Ant-Man and the Wasp: Quantumania (2023) | Guardians of the Galaxy 3 (2023) | Black Panther: Wakanda Forever (2022) | Doctor Strange in the Multiverse of Madness (2022) | Thor Love and Thunder (2022) | Spider-Man: No Way Home (2021) | Eternals (2021) | Shang-Chi (2021) | Black Widow (2021) | Spider-Man: Far from Home (2019) | Avengers: Endgame (2019) | Captain Marvel (2019) | Ant-Man and The Wasp (2018) | Avengers: Infinity War (2018) | Black Panther (2018) | Spider-Man: Homecoming (2017) | Thor: Ragnarok (2017) | Guardians of the Galaxy 2 (2017) | Captain America: Civil War (2016) | Avengers: Age of Ultron (2015) | Ant-Man (2015) | Captain America: The Winter Soldier (2014) | Guardians of the Galaxy (2014) | Thor 2 (2013) | Iron Man 3 (2013) | Avengers (2012) | Thor (2011) | Captain America: The First Avenger (2011) | Iron Man 2 (2010) | The Incredible Hulk (2008) | Iron Man (2008) |
||||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (34 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
I skyggen av evigheten
Publisert: [ 14. November 2026 ]
Skrevet av: Emmanuel Dreier Loudianos
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Eternals følger en gruppe udødelige vesener som har levd i skjul på Jorden i tusenvis av år. Når en gammel trussel vender tilbake, tvinges de til å tre frem fra skyggene og konfrontere sannheten om både sitt oppdrag og menneskehetens skjebne. |
||||
|
Anmeldelse: Eternals er en litt merkelig fugl i Marvel-universet. På den ene siden er den tydelig knyttet til MCU. Den refererer til hendelser vi kjenner, eksisterer i den samme verdenen som Avengers og bygger videre på etablerte konsepter. Samtidig føles den nesten frakoblet resten av universet. Den opererer på sin egen frekvens, med sin egen rytme og sine egne interesser. Det gjør også at filmen skiller seg markant ut i tone. Når man ser at Chloé Zhao har regien, er det kanskje ikke umiddelbart en Marvel-film man ser for seg. Jeg satte stor pris på både Nomadland og senere Hamnet, men etter å ha sett Nomadland var ikke min første tanke at dette måtte være filmskaperen som skulle få nøklene til et gigantisk superheltprosjekt. Likevel er det nettopp det som gjør Eternals interessant. Dette er en langt mer alvorlig film enn det vi vanligvis forbinder med MCU. Humoren er tonet kraftig ned, og de få komiske øyeblikkene kommer hovedsakelig gjennom småkrangling og søskenlignende dynamikk mellom karakterene. Filmen er mer opptatt av eksistensielle spørsmål enn av one-liners. Og jeg må innrømme at jeg liker det. Faktisk synes jeg filmen er betydelig bedre enn ryktet sitt. Noe av årsaken er hvordan den blander mytologi, historie og science fiction. De udødelige karakterene har vandret blant mennesker i tusenvis av år, og filmen bruker dette til å knytte dem opp mot forskjellige historiske epoker og legender. Det gir universet en tyngde og en følelse av tid som få MCU-filmer har. Selvfølgelig melder det klassiske spørsmålet seg raskt: Hvor var disse karakterene da Thanos truet universet? Heldigvis adresserer filmen dette ganske tidlig, og forklaringen fungerer godt nok til at jeg aksepterer den og kan fokusere på historien den faktisk ønsker å fortelle. Og det er en historie med betydelig skala. Filmen er full av store bilder, enorme landskap og sekvenser som forsøker å gi inntrykk av guddommelig storhet. Flere ganger tok jeg meg selv i å tenke at dersom Zack Snyder noen gang hadde laget en Marvel-film, kunne resultatet fort ha lignet på dette. Det er egentlig ganske interessant, ettersom Richard Maddens Ikaris åpenbart har trekk som minner om moderne tolkninger av Superman. Rollebesetningen er gjennomgående sterk. Det finnes egentlig ingen svak lenke her. Alle bidrar med noe. Noen tilfører autoritet. Andre tilfører varme. Noen bringer humor. Andre bærer filmens alvor. Derfor er det vanskelig å peke ut én skuespiller som filmens soleklare bærebjelke. Likevel må jeg trekke frem Lauren Ridloff som Makkari. Det er imponerende hvor mye personlighet, kraft og karisma hun formidler gjennom tegnspråk alene. Når hun omsider får slippe seg løs i filmens actionsekvenser, blir hun også en av de mest minneverdige karakterene på lerretet. Det er en intensitet i blikket hennes som forteller alt man trenger å vite. Dette er ikke en person man ønsker å havne i konflikt med. Til tross for de kosmiske elementene og science fiction-rammene er dette kanskje den mest alvorlige Marvel-filmen som har blitt laget. Men den er ikke kald. Tvert imot. Filmen handler i stor grad om identitet. Om hensikt. Om tro. Om fri vilje. Om konflikten mellom personlig lykke og det man oppfatter som sin plikt. Kort sagt handler den om de samme svakhetene, motsetningene og dilemmaene som gjør mennesker interessante. Derfor blir også disse nærmest gudelignende skikkelsene overraskende relaterbare. Det hjelper selvfølgelig også at filmen ser fantastisk ut. De visuelle effektene holder svært høy kvalitet, og kombinert med de mange imponerende location-opptakene gir det filmen et uttrykk som skiller seg ut fra mange andre MCU-produksjoner. Uansett hvor mye som er praktisk og hvor mye som er digitalt, oppleves verdenen som både storslått og troverdig. Jeg satte også pris på avslutningen til Ikaris. Med tanke på hvordan filmen etablerer forbindelsen mellom karakteren og myten om Ikaros, føltes valget hans både poetisk og naturlig. KonklusjonEternals representerer et av de største sjansespillene Marvel Studios har tatt. Det er lett å forstå hvorfor filmen delte publikum. Dette føles sjelden som en tradisjonell Marvel-film. Den er langsommere, mer filosofisk og langt mer opptatt av mytologi og verdensbygging enn av superheltaksjon alene. Personlig tror jeg filmen hadde hatt lettere arbeidsvilkår dersom den hadde kommet tidligere etter Endgame og ikke blitt påvirket av den spesielle perioden kinoverdenen befant seg i da den ble lansert. Som en introduksjon til en ny retning for MCU kunne den ha fungert enda bedre enn den gjorde. Men også vurdert på egne premisser lykkes den på flere områder. Historien er interessant. Verdensbyggingen er solid. De mytologiske elementene fungerer. Rollebesetningen leverer. Og det visuelle er ofte imponerende. Kanskje viktigst av alt viser filmen at det faktisk er rom for variasjon innenfor MCU. Den føles ikke som en typisk Marvel-film før rulleteksten nærmer seg og universet igjen kobles tydeligere sammen med resten av sagaen. Og vet du hva? Det synes jeg egentlig er en styrke. |
||||