|
Anmeldelse av Dark Skies - Film (2013)
|
Film: Dark Skies (2013)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Grøsser, Sci-Fi, Thriller
Land: USA
Regi: Scott Stewart
Spilletid: 97 min
Datoer:
| 2013-04-12 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.3 av 6Keyword:
Romvesen
|
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (25 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Platt og straight om romvesen
Publisert: [ 10. April 2013 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Ekteparet Daniel og Lacey Barret bor sammen med sine to barn i en typisk amerikansk forstad. Livet deres snus imidlertid på hodet da en serie skremmende og uforklarlige hendelser skjer i deres trygge lune hjem. Familien skal etter hvert vise seg å være målet for noe ufattelig, skremmende og dødelig. |
||||
|
Anmeldelse: Regissør av ”Dark Skies” er Scott Stewart som tidligere har laget den stilfulle ”Priest” og ”Legion”, mens produsent er Jason Blum som også står bak skremmefilmene ”Insidious”, ”Paranormal Activity”-franchisen og fjorårets kanskje skumleste kinofilm her til lands i ”Sinister”. Sammen har disse herrene snekret sammen en både stilfull, pen og seriøs film om noe som for mange er nettopp det stikk motsatte, nemlig tullete og virkelighetsfjernt møl. Det hele starter langsomt og fint oppbyggende. Familien skal presenteres og normalitet spikres inn i hodene våre, så greit nok. Heldigvis overøses vi ikke av raske og billige overraskelser, det tar tid før det virkelig skjer noe. Før eller siden blir vi presentert for det som skal vise seg å være et fenomen som ikke stammer fra jorda vår. Uten å røpe for mye av hva dette er så kommer altså historien til et punkt hvor det mystiske og skremmende altså går over streken som skiller rasjonell fornuft og treffer på overnaturlighet og overtro. Som så mange andre liknende handlinger sliter man jo med å sluke mye av dette. Hvem opplever virkelig alt dette rare som denne familien gjør liksom, det går rett og slett alt for over hodet på oss selv om man prøver å leve seg inn i det. Det er noe veldig M.Night Shyamalan-aktig over ”Dark Skies”, du vet han som har laget filmer som ”Den Sjette Sansen”, ”The Happening” og ”Signs”. ”Dark Skies” kan minne mye om en blanding mellom disse to sistnevnte filmene. Som film sliter ”Dark Skies” kraftig med en svært småkjedelig, uthalende handling som sjeldent byr på spesielt skumle scener. Problemene til familien Barret er dessuten svært klassiske rent filmatisk. Elektriske apparater som husalarmen, overvåkningskamera og lys spiller dem et puss flere ganger. Så begynner yngstegutten i huset å tale i tunger og stirre storøyd stumt fremfor seg mens han sier han har snakket med selveste boogeymannen himself. Sett det før. Vi får klare blandinger av både ”Paranormal”-grepet og utallige liknende filmer og serier som ”The X-files” og ”Fringe”. Bortsett fra finfin bruk av dyp, dirrende og stemningsskapende basslyd og musikk, føles ”Dark Skies” rett og slett som en pent gjort tv-film som er satt opp på kino, som en lengre halvtam episode fra nevnte tv-serier, dog uten det klassiske detektivparet. Handlingen dyrker og behandler med stor respekt kjente overnaturlige fenomener og teorier, nærmest som en slags religion og etablerte sannheter rundt diverse fenomener. Slik blir filmen ikke som en tydelig ’skremme’-film, men mer som en klar seriøs og saklig film om fenomenet, ispedd enkelte småskumle scener. Den faller slik kanskje litt mellom to stoler, verken skrekkfilm eller utelukkende som en slags ”fan”-film for fanatikere. Skuespillerne Keri Russell og Josh Hamilton gjør til en viss grad fine og troverdige karakterer i hovedrollene, selv om disse også er klassisk amerikansk-dumme slik det dessverre ofte er i slike filmsituasjoner. ”Dark Skies” er altså tro mot og seriøs i sin behandling av fenomener som for ihuga fans trolig blir veldig godt mottatt. Dette betyr ikke at langt flere også kan synes dette er både fascinerende og spennende, for regien er pen og stødig, uten for mye pålessing av effekter og overdreven skremmetaktikk. Det er derfor at helheten også blir forholdsvis smakfull, men utover dette er den verken særlig skummel eller minneverdig. Synd. |
||||
