Vi er i år 2154. De rike menneskene har trukket seg tilbake til en kunstig romstasjon med navn Elysium. Resten av befolkningen må prøve å overleve på den ødelagte Jorden. En mann vil imidlertid ha rettferdighet, Max. Han tar på seg et farlig oppdrag, en oppgave som hvis han klarer den kan resultere i redningen av millioner av mennesker på Jorden.

Neill Blomkamp er tilbake med sin andre langfilm etter det fantastiske gjennombruddet ”District 9”. Igjen er mye av tematikken den samme. Jorden er i stor grad ødelagt av oss mennesker, fattigdom og lovløshet råder, og skillet mellom rik og fattig er alfa og omega for folks livssituasjon. Allerede fra første bilde åpenbarer filmen seg med sitt univers på Elysium, samt de stikk motsatte ruinbildene fra jorden. Man blir bergtatt av særlig romstasjonen, for Elysium er noe av det peneste og lekreste som noen gang er laget innen sci-fi film!

Etter hvert får vi servert både romskip og roboter som styres med jernhånd av presidenten på Elysium og hans forsvarsminister. Sistnevnte spilles av Jodie Foster, og det er morsomt å se henne i en slik rolle. Karakteren er nemlig steinhard, iskald og egoistisk så det holder. Interessant nok er hun også slik ganske overflatisk og litt for klisjéskurk til å bli virkelig interessant. Bedre skurk blir slik den ravende gale og skremmende hovedsoldaten hennes, spilt glimrende vemmelig av Sharlto Copley. Han er som en krysning av et monster og en karakteristisk Bond-skurk og fargelegger filmen veldig godt.

Matt Damon spiller Max, en desperat kar som bare har dager igjen å leve om han ikke kommer seg til Elysium hvor man blant annet kan helbrede sykdom på minuttet. Det er en energi, nerve og troverdighet inni settingen og miljøene som Blomkamp skaper. Tempoet er drivende godt og spenningen oppleves sterk flere steder. Det er et fascinerende skue som males foran øynene våre, man får nesten frysninger enkelte ganger og det lukter igjen gull fra denne regissøren.

Helt uten floskler og skjønnhetsfeil er ”Elysium” dog ikke. Enkelte ting i historien er latterlig enkle, som at det er skremmende enkelt å gjøre et kupp på Elysium, eller at hele romstasjonen kan stenges av så enkelt som den tydeligvis kan. Spesielt i behandlingen av de onde karakterene er det mye lettvinthet og det overflatisk enkle i flere ledd her kunne godt vært gjort litt mer troverdig i og med denne fremtidsvisjonens detaljrikdom på andre plan. Damons karakter blir også litt for enkel og vi har ikke så kjempestore tilknytningspunkter til ham bortsett fra nok en enkel bindehistorie i hans barndomsvenninne og lille kjærlighetsspire med henne.

”Elysium” virker ikke helt like godt gjennomført på alle plan, men blir aldri noe stort irriterende film slik sett. Til dette er den så alt for lekker og smekker visuelt sett, ja den er til og med IKKE i 3D, noe som er en lettelse og viser hvor flott det vanlige formatet fremdeles kan være. Storslått og rå brautende orkestermusikk laget av Ryan Amon understreker storheten i historien, selv om han tydelig er inspirert av Hans Zimmers liknende musikk. Universet til Blomkamp engasjerer og underholder fra første stund og han viser igjen at han er blant de aller mest interessante regissørene innen sin genre. Dette er på mange måter Hollywood på sitt beste, selv om enkelte elementer som nevnt er i overkant enkle og flate. Men, det er bare til å glede seg til hans neste dystopiske sci-epos.