---

Ingress:

Jorden blir truet av enorme, radioaktive skapninger som truer menneskehetens eksistens. Det er ikke bare monstrenes monster Godzilla som truer, men også andre ondskapsfulle skapninger.

Anmeldelse:

I den hittil desidert største filmatiseringen av dette legendariske monsteret, får vi servert enorme katastrofescener, regissert av Gareth Edwards, mannen bak en annen monsterfilm i den langt mer lavmælte og sterke ”Monsters” fra 2010. Det er interessant å se hva Edwards har klart å få til med en enorm haug mer millioner til rådighet. Dessverre så lukter dette spetakkelet litt for mye produsent- og konvensjonelt styrt likevel. Der hans ”Monsters” nærmest lagde gull av gråstein, ja til og med nesten ikke viste fysiske monstre i det hele tatt men heller mer antydet deres eksistens, ja der har han i ”Godzilla” fullstendig gått amok. Delvis forståelig nok dog med tanke på alle de tilgjengelige resursene han må ha hatt denne gang. Nød lærer som kjent fattig regissør å spinne, men når han får for mye av det gode tilgjengelig, ja da blir det fort overkill.

Ikke for det, selve monsterscenene er gigantiske og lekre, visuelt storslåtte og nærmest uforglemmelige, så vi snakker absolutt et pent overkill her! Men det mangler mye, både i manus, karakterskildringer, historieutviklingen og ikke minst så er det ironisk nok stort fravær av både stemninger som griper og bergtar deg. Siden det japanske filmselskapet Toho i 1954 lanserte den første filmen om Gozilla, har det skjedd svært mye på filmfronten. Innen amerikansk underholdningsfilm har det dog stått veldig stille på konkrete fronter, som for eksempel innad i genrekonvensjonene, noe en film som dette i 2014 lider av.

En film som dette har i utgangspunktet veldig mye mot seg. At man må sluke oppstandelsen av disse gigantiske monstrene er helt greit selvsagt, det er jo tross alt et eventyr basert på fiksjon, men verre er det når historien må kjempe for å virke så troverdig som mulig, at karakterene er overforenklet og uengasjerende, samt at utfallet av diverse hendelser både er forutsigbare og dynket i klisjeer.

Filmatisk er som nevnt monsterscenene og katastrofene lekkert iscenesatt og formidlet, men endeløse og repeterende innzoominger med kamera på bekymrede og forskrekkede ansikter irriterer, dette er slik vi har sett uttallige ganger før i katastrofefilmer som ”Independence Day” og ”Deep Impact”. Karakterene til hovedrolleinnehaverne Aaron Taylor-Johnson, Bryan Cranston og Elisabeth Olsen er provoserende flate og føles bare nødvendige for å feste oss seere til noen sentrale karakterer. Ja selv figuren til førstnevnte finner ikke sin posisjon i kaoset og må selv presse seg inn i de militæres rekker for å finne meningen med livet i all viraken. Det er nesten som man ikke bryr seg døyten om hva som skjer med dem, men forholdet mellom far og sønn Cranston og Taylor-Johnson forsøker i hvert fall å skape litt drama i første halvdelen av filmen, det skal filmen ha.

Det er litt overraskende hvor plutselig de store monsterscenen dukker opp, nærmest som overraskelser og uten forvarsel. Dette er for så vidt et interessant grep og skaper en underholdende uforutsigbarhet, men på den annen side uteblir dermed også spenningsoppbygningen, ironisk nok. Det er helt tydelig at arbeid er lagt ned i det visuelle og settingmessige, mens manus og karakterer virker slengt sammen på vei fra CGI-kontoret og til klippebordet.

Gareth Edwards ”Godzilla” anno 2014 er filmatisk så enorm, storslått og visuelt blockbuster som man kan mulig få det. Det er popcornunderholdning på høyeste og enkleste nivå. Videre er slike storproduksjoner så alt for ofte preget av safe kjøringer innad i filmen at dette skaper overflatiske elementer i fleng, noe som er svært dumt fordi man sitter og føler man har sett mye her før. Filmen er dog underholdende til tusen og aldri kjedelig, bare irriterende flat og unødvendig enkel her og der. Som et tilskudd til Godzilla-sagaen er årets utgave virkelig selve definisjonen på monster-utgaven om øglelegenden.