En ung kvinne havner uventet opp i en jobb for en narkotikaliga. Når oppdraget går galt tas hun til fange mens de farlige stoffene hun smugler i magen lekker ut i kroppen hennes. Resultatet blir ikke en dødelig overdose, men at hun forvandles til en dødelig drapsmaskin.

Regissør Luc Besson har servert oss flere sterke kvinnelige karakterer før, for hvem husker ikke lille Matilda fra ”Leon”, ”La Femme Nikita” eller Milla Jovovich fra ”Det Femte Element”. Denne gang står Scarlett Johansson i hovedrollen som Lucy, dama som ufrivillig havner oppi en narkoligas smugling av det svært sterke stoffet som høyner hjernens prestasjonsnivå og evner. Parallelt møter vi forskeren og professor Norman som forsker særlig på nettopp hjernens kapasiteter, som vanlig stødig spilt av Morgan Freeman.

Det starter nærmest som vi er tilbake i ”Lost in Translation” hvor Johansson slo igjennom, for også i ”Lucy” befinner vi oss først i Asia, nærmere bestemt i Taiwan, og Johansson likner da også litt på sin karakter fra denne filmen her.

Tematisk kommer ”Lucy” fort litt ut på tynn is. Historien tar nemlig utgangspunkt i et premiss om at vi mennesker kun bruker 10% av vår hjernekapasitet om gangen, noe som ikke er helt riktig. Selv Besson visste fra start av at dette har sine modifikasjoner, blant annet i det at vi bruker mer, men ikke alt samtidig. Som filmatisk utgangspunkt passer dette imidlertid ypperlig. Og greit nok, for til en film av denne typen så har han rett i at det er veldig beleilig med et slikt utgangspunkt. At filmen går som delvis sci-fi er også noe som ikke stemmer, all den tid det ikke er mye utenomjordisk her, annet enn diverse forskningshypoteser og teorier. Poenget og effekten av historiens utvikling tar uansett ikke noe skade av dette i underholdning eller fascinasjon over det som skjer, med mindre man blir lett grinete av slikt.

Videre er det også veldig interessant og spennende at man tar for seg menneskets hjernebruk på denne måten. Besson setter dette, og oss mennesker, i et perspektiv i forhold til vår evolusjon og utvikling, noe som bare tilfører et godt lag til i handlingen. Filmatisk gjør dette seg utslag i spennende, variert og frisk bruk av både naturbilder, dyr, flashbacks i menneskets historie, samt hovedhandlingens bilder og scener. Som en slags action- og sci-fi variant av Terrence Malicks ”The Tree of Life” har Luc Besson komponert en heftig greie av en film som aldri blir kjedelig eller for tung i sin tross alt svære og omfattende tematikk. Scarlett gjør i "Lucy" en slags superwoman igjen, noe som ikke er å forakte, ei heller som Black Widow som hun har spilt i "The Avengers", "Iron Man" og nå nyligst "Captain America 2".

”Lucy” er ikke den voldsomt tungt troverdige actionfilmen, men der den kan virke litt lett på områder som filosofi, forskning og evolusjonslære, der tar den seg igjen med lekre enkeltscener og en helhetlig komposisjon som virkelig underholder. Johansson føles ypperlig i hovedrollen, og biroller er både ekle og brutale der de skal. Og nesten det beste av alt, den varer bare i 1,5 time, noe som gjør at man ikke blir fullstendig utkjørt av alt dette spetakkelet. Svelger man flere lettvintheter i historien så har igjen Luc Besson laget en særegen og effektiv liten rakker av en film som også føles å ta for seg noe som ikke virker alt for oppbrukt i actionfilmøyemed, så bare DET er kult.