En kvinne utvikler hjernekapasiteten som et resultat av eksperimentelle medisiner.

Mennesket bruker bare drøye ti prosent av hjernekapasiteten sin. Hva skjer om dette økes til tjue? Eller hundre prosent? Luc Besson prøver å eksperimentere med ideen, alt blandet i actionstilen han er kjent for.

Scarlet Johansson spiller den unge kvinnen som snubler inn i et asiatisk narkokartell. Morgan Freeman har vitenskapens og foredragets stemme gjennom professoren som hjelper henne. Vi settes i hop i et nokså overnaturlig, men samtidig spennende konsept.

Filmens handling er todelt. Den ene er en overdådig og neppe holdbar actionhistorie. Det handler om en heltinne som utøver hevn over hennes fangevoktere. Her er det drøssevis av falsk animasjon og trøttende skytevekslinger.

Del to derimot er hovedpersonens økning i hjernekapasitet, hvor stadig utvikling åpner for nye kunnskaper og evner. Det er her det interessante ligger, nemlig i leken med tanken på hva mennesket kunne ha utrettet med større kapasitet.

Jeg blir aldri sikker på om Lucy er noe kreativt døyvd ned av actionsjangeren, eller motsatt, en actionsjanger løftet opp av noe kreativt. Det spørs allikevel om ikke Luc Besson har siktet høyere enn det han klarer å nå selv.

Filmen gir næring til tankene. Men det hele serveres i både tids- og stedshopp som er så hyppig at man aldri kommer nær verken historiens kjerne, eller heltinnen man skal relatere til. Dermed er det en mangel eller to som gjør at Lucy ikke når toppen.

Konklusjon

Spennende idé, men med en kontekst som ikke holder stand.