---

Terningkast:


Ingress:

Nick Dunne kommer hjem og finner sin kone forsvunnet, på deres femte bryllupsdag. Politiet mistenker raskt ektemannen, mens Nick selv bedyrer sin uskyld. Hans stadige løgner og mistenkelige oppførsel setter ham imidlertid i et negativt lys, og med den intenst pågående mediedekningen av saken, blir ikke hans sak akkurat noe enklere eller bedre. En haug med pirrende og brutale avsløringer kommer etter hvert for dagen, mens spørsmål som hvem Nick , Amy og noe så vanlig som et ekteskap virkelig er, blir sentrale spørsmål.

Anmeldelse:

David Fincher har filmatisert bestselgeren av Gillian Flynn, en forfatter som også har skrevet om sin historie til denne filmen. Dette virker som et meget klokt valg, og et like bra gjort arbeid, for historien i ”Gone Girl” virker så til de grader velskrevet, formet og utspekulert oppslukende at hun sammen med Fincher knapt kunne ha dannet et bedre utgangspunkt for en dramathriller som dette.

Et svært stort kvalitetstrekk med ”Gone Girl” er at filmen holder oss maksimalt interesserte og oppslukende glupske på sannheten og karakterene, fra første til siste minutt. Hvor mange thrillere har ikke falt pladask, enten midtveis, eller enda verre på slutten når sannheten avsløres?! Fincher klarer slik å presentere både en tematikk, noen karakter og et spill som har så mange nyanser, tråder og menneskelige fascinerende sider at det er umulig å forholde seg nøytral til alt dette. Både hjernen og hjertet engasjerer seg kraftig i mye her, det er rett og slett i stor grad genial underholdning og hjerneføde av første klasse dette her.

Mye av grunnen til at historien virkelig fungerer, til tross for at den er både utspekulert, dristig og innviklet, er at den har en filmatisk narrativ fremgang som aldri oppleves rotete eller for vanskelig å henge med på. Fincher er som regissør en kar som ofte krever mye av sine seere, noe blant annet hans intense ”The Social Network” illustrerte. Her måtte man følge med hvert minutt, nærmest uten pusterom. ”Gone Girl” er ikke fulgt så intens, og derfor enda bedre og lettere å følge med på, noe som gjør filmen veldig godt. En annen side som treffer godt er skuespillet til Ben Affleck og Rosamund Pike. Affleck synes skreddersydd til denne rollen, mens Pikes kalde fremtoning og skuespill nagler hennes karakter. Rett og slett glimrende casting!

Det er vanskelig å si så mye om handlingen ute og røpe sentrale elementer og eventuelle vendinger i historien. Den nevnte velfungerende utgreingen av denne er altså med på å bergta og holde oss interessert på en måte som er sjeldent å oppleve i en thriller, i hvert fall igjennom en hel film. Igjen er ikke Fincher mannen som pøser på med opplagt spenning i bruk av skrekkmusikk, mørke intense scener eller dramatisk action. Hans underfundige og underliggende spenning er tidvis sitrende under overflaten, men direkte intenst blir det ikke så veldig ofte. En slik form for mer lavmælt spenning er nok en smakssak for publikum, men det hadde dog vært gledelig å sett Fincher gjøre en litt mer storslått og direkte skummel tone her enn hva han har valgt.

Musikken og lydleggingen er noe som også må nevnes i ”Gone Girl”. En gjentatt bruk av en nærmest musikkvideoaktig stemningsmusikk fargelegger mange av scenene, mens et voldsomt og brautende tema hjelper oss med å få frysninger på ryggen i en helt sentral og for øvrig rålekker styggvakker dramatisk scene. Til de typiske grå- og blåtonefargede kjølige bildene blir musikken slik enda mer stikkende og skarp, noe som fremkaller de rette stemningene mang en gang.

Fremstillingen av ekteskapet til Nick og Amy innbyr til mange interessante skildringer av hvordan et forhold kan være, hvordan det oppleves fra begges side, og hvordan det uforutsett kan utvikle og forandre seg. Tematisk er det dog ikke bare samlivet og historien om Nick og Amy som fascinerer. Også den helt klare kritiske fremstillingen av det amerikanske samfunnet, politiarbeid, media og annet hysteri, falskhet og naivitet er enormt fascinerende og fabelaktig behandlet i denne filmen. Det tegnes nærmest et syrlig og egentlig ganske tragikomisk sykdomsbilde av oss mennesker her, og det på flere områder og plan. Filmen fungerer slik også som en oppkvikker og påminnelse om at svært mye ikke alltid er som det først ser ut til her i livet.

”Gone Girl” er igjen en fortreffelig uforglemmelig levert film av David Fincher. Det oser kvalitet på alle områder i en film som er så til de grader overlegen det aller meste som kommer av underholdningsfilm innen thrillersegmentet. Hvorvidt den altså kunne vært hakket mer skummel og direkte nervepirrende forblir kanskje et spørsmål om smak og behag, men at den utover dette er førsteklasses er det ingen som helst tvil om.