---

Terningkast:


Ingress:

"Hvem er du?" "Hva har vi gjort mot hverandre?". Dette er spørsmålene Nick Dunne stiller seg da han våkner opp til sin femte bryllupsdag. Han drar så på baren som han driver med sin tvillingsøster Margo. Da Nick kommer hjem igjen finner han ikke sin kone Amy. Stuebordet er knust, blodspor på veggen og strykejernet står fortsatt på. Politiet mistenker Nick. Amys venner forteller politiet at hun var redd for mannen sin og holdt hemmeligheter for han. Nick nekter. Hvem er egentlig Nick? Og hva har skjedd med hans vakre kone?

Anmeldelse:

David Fincher (Fight Club, Se7en og The Social Network) er tilbake med nok en thriller basert på en suksessbok. For tre år siden var det The Girl with the Dragon Tattoo. Nå er det Gone Girl, basert på boken med samme navn, han tar for seg. Gone Girl er ikke en bok som er åpenbar lett å filmatisere. Annet hvert kapittel er nemlig fortalt av Nick i nåtid og Amy i fortid. Det var knyttet stor spenning til hvordan de vil løse dette i filmformatet. Heldigvis har personen som kjenner historien og karakterene bedre enn noen også endt opp med å skrive manuset. Gillian Flynn adapterte nemlig sin egen bok. Filmen veksler mellom nåtiden og flashbacks uten problemer. Flashbackene er ypperlig laget og skaper stor kontrast til den dystre nåtiden. En scene, som kunne vært som hentet rett ut fra en romantisk komedie, blir raskt avbrutt av den grå og kalde stemningen som er en av Finchers mange spesialiteter.

Ben Affleck (Pearl Harbour, Armageddon og Argo) er perfekt som Nick Dunne. Rollen er som skapt for han. Er det en skuespiller som vet hvordan det er å være jaget av media og være et yndet hatobjekt (bare sjekk reaksjonen på nett etter det ble kjent han skal spille neste Batman), er det Ben Affleck. Nick Dunne beskrives som en bredskuldret kjekkas som andre menn automatisk misliker og som en som sliter med å fremstå sympatisk. Affleck spiller strålende som den litt fraværende harde Nick. Den nær ikoniske scenen hvor Nick i et forsøk på å fremstå sympatisk, smiler ved siden av en plakat med bilde av sin savnede kone er perfekt gjennomført. Rosamund Pike (Die Another Day, An Education og Jack Reacher) ble utvalgt til å spille en av filmårets mest krevende karakterer. Med sin kjølige framtoning er hun vrien å forstå seg på, noe som er meningen. Pike blomstrer i sin livs rolle og nominasjonene vil garantert komme. I et skreddersydd cast fra hovedrollene til den minste birolle finnes vi også en del interessante castingvalg i Neil Patrick Harris, Tyler Perry og Emily Ratajkowski (kjent fra musikkvideon til Blurred Lines).

Som alltid når det kommer til Fincher er ingenting tilfeldig. Cinematografien ved Jeff Cronenweth er som alltid stødig. Det glatte bildet vi fant i Girl with the Dragon Tattoo er tatt til det neste nivå her. Bildet er nesten for slick. Det er topp, upåklagelig godt arbeid, men man forventer kanskje enda mer fra en Fincherfilm og fra Jeff Cronenweth som tross alt hadde cinematografien på Fight Club. Et par av filmens vanvittige scener er riktignok imponerende laget.

Trent Reznor og Atticus Ross har laget musikken til det som blir deres tredje Fincherfilm på rad. Musikken i The Social Network (deres første samarbeid) løftet filmen til et helt annet nivå og var relativt unik. Til The Girl With The Dragon Tattoo hadde de laget et mye jevnere soundtrack som dessverre var ganske grått. Her er de tilbake med et soundtrack et sted i mellom. Musikken er tidvis skuffende fraværende, eller anonym, men den glimter til med de mest ubehagelige toner når det trengs. Et av lydsporene 'The Way He Looks At Me' er imponerende helstøpt for filmen, mørk, energisk og ekkel. 'Consummation' er en annen spektakulær grøsser av et lydspor, mens 'Sugar Storm' er med på å skape varme flashbacks.

Gone Girl lykkes i aller høyeste grad med å fremstille et giftig ekteskap og konsekvensene av det. Filmopplevelsen vil jo være ulik for de som har lest boken, men har du ikke lest den vil filmopplevelsen trolig være enda råere. Det er noen intense scener i boken som passer Fincher bedre enn noen annen regissør og når alt klaffer i nevnte scener vil det garantert gå noen sjokkbølger gjennom publikum. Med topp kvalitet i alle ledd i filmproduksjonen er Gone Girl en stødig affære. Den har bevart mye av den herlige samfunnssatiren fra boken og selv om noe av humoren i boken har gått tapt, er det fortsatt mye moro igjen i denne mørke ekteskapsfortellingen.

Filmen har en ekkel stemning hele filmen i gjennom, men den kunne godt vært enda eklere. Må innrømme jeg hadde forventet at Fincher ville pøse på enda mer for å oppnå mer dramatikk og større grøss i salen. Det er garantert et bevisst valg av regissøren, men man kan undres over hvor rått det hadde vært om Fincher dro den enda lenger. Dessuten virker det som om man generelt har hatt litt for dårlig tid hele filmen igjennom. Med en spilletid på nær 2,5 time er det kanskje noen studiosjefer som har satt foten ned. Med litt lenger spilletid hadde man kunne dratt noen bemerkelsesverdige scener enda lenger ut og ikke minst unngått og rushe gjennom avslutningen.

I en ellers ganske kjedelig kinohøst er Gone Girl likevel et friskt pust som garantert kommer til å få mange kinogjengere til å sette popcornet i halsen. Ikke Finchers beste, men likefullt et topp underholdene film. Historien er garantert ulikt alt annet du har sett på kino før. I tillegg kan den fort splitte publikums syn på karakterene. Noe svært få filmer kan skryte på seg å få til. Årets store thriller er her. Og den skuffer ikke.