---

Ingress:

I 1960 forsøker en vennegjeng på syv ungdommer å bekjempe en ond demon som har terrorisert byen deres i lange tider. Demonen personifiserer og viser seg som en klovn som lurer til seg og dreper små barn. 30 år senere dukker imidlertid klovnen opp igjen, og gjengen blir igjen tvunget til å kjempe mot monsteret. Klovnen Pennywise kommer nemlig tilbake hvert 30-ende år for å spise og livnære seg på små barn. Denne gang skal vennegjengen virkelig få has på marerittet tenker de, men kampen blir neimen meg ikke enkel!

Anmeldelse:

Uttallige klovnefilmer er laget hvor vi kan se hvor vemmelige og ekle disse ”skapningene” virkelig kan være. Ikke vanskelig å være med på den tankegangen, for klovner ER virkelig noe helt spesielt, ja det er til og med en egen diagnose å ha klovneskrekk og angst for dem, nemlig ’coulrofobi’. Hvor mang barn som årlig sliter mentalt etter vemmelige møter med klovner i barndommen sin kan man derfor bare tenke seg til. Å bruke disse i bursdager, på sirkus og i liknende festlige lag burde derfor være litt mer gjennomtenkt kanskje?!

Klassiske King-elementer

”IT” er basert på boken med samme navn av Stephen King, og denne historien har da også mange klassiske King-trekk. Skildringen av barn og deres fantasier, mareritt og krysningen mellom virkelighet og nettopp fantasi har mang en gang være tema for Kings bøker. Også kanskje selve hovedtrekket i Kings type skrekk, nemlig det ofte uklare skillet og overgangen mellom virkelighet og mareritt, er tydelig også i ”IT”. Vi møter denne gang altså på klovnen Pennywise, glimrende tydelig spilt av Tim Curry. Hans utseende er rett og slett forstyrrende visuelt slående, samtidig som at et intenst, våkent og sultent blikk virker creepy truende.

Det er jo også smått ironisk og med flere betydninger å tolke i at King nettopp bruker noe så tilsynelatende uskyldig som en klovn til å personifiserer denne satanen selv!

Det er nok dog i denne historiens skildring og fortelling om vennskap, allianser og mellommenneskelige relasjoner at ”IT” funker best. Vennegjengen på syv er både variert og godt spilt. Både de tydelige og til en viss grad typete barneskuespillerne, samt de voksne versjonene, er gode og bra gjort. Det er mange elementer å identifisere seg med i dem, som det å føle seg utenfor, ertet, være en ”taper”, med mer. Alle har opplevd noe slikt i barndommen, samtidig som at karakterene i gjengen gir rom for både humor, romantikk og litt dramatikk innad. Det er altså i ”IT” som en oppvekstskildring at også filmen slik funker godt og sjarmerer. Dette var dessuten den tiden man var UTE og lekte, ikke satt inne foran tv og pc, og lek i skog, mark og nede ved elva tilfører et herlig nærmest nostalgisk bilde på hvordan det er å leke med venner ute i naturen. Vekslingen mellom barnescenene og tilbakeblikkene, mot nåtidens voksne scener er for øvrig fint balansert og fordelt.

Langdrøy og stadig mindre creepy

Som så typisk er med Kings fortellinger, er heller ikke ”IT” noen kort og liten bok. Siden dette derfor også ble til en miniserie, delt opp i to tv-episoder, bringer filmen også et preg av nettopp dette. Den tre timer lange historien er i god grad veldig dratt ut og inneholder mange tilbakeblikkscener, blant annet rundt de forskjellige barnas egne møter med Pennywise og hans ondskapsfulle og truende spøker og advarsler. Her blir det fort mye langdrøyt og utdragende, mens mye av det heller ikke er all verdens verken interessant eller direkte spennende og skummelt. Dessverre mister også skrekkeffektene og scenene mye av styrken og effekten, med mindre man kanskje har ekstrem form for klovneskrekk. Slik sett er de mest velfungerende klovnescenene mest i starten, når for eksempel Pennywise plutselig viser seg i hagen, i speilet eller nede i kloakken. Virkningen av de skumle scenene blir slik mer og mer nesten som komedie å regne, selv om de helt tydelig nok ikke er ment slik.

Filmatisk ujevn

Som med så mange av de andre svært varierte King-filmatiseringene, står og faller også ”IT” mye på hvorvidt filmen klarer å overbevise og skremme med all den overnaturlige tematikken, med mer. Der bøkene ofte klarer å suge oss inn i disse universene, blant annet mye fordi vi nettopp ser for oss ting i vårt eget hode, ja der blir jo ofte filmatiseringene veldig tydelige rent audiovisuelt. Når ondskapen etter hvert viser sitt sanne ansikt i ”IT” står og faller det derfor mye på filmens visuelle styrker i spesialeffekter og fremstillinger av visse ting. Slik sett har ikke akkurat ”IT” tålt tidens tann, samtidig som at andre sider, som sminke, skuespill og konkrete fysiske effekter, den dag i dag absolutt holder bedre stand og kvalitet.

Rent effekt- og skremselsmessig funker derfor også nettopp klovnen Pennywise best, fordi den er så tydelig konkret fysisk visuell, man ønsker aller nødigst å treffe på noe slikt i det virkelige liv liksom! Slutten med flere spesialeffektscener forblir i dag ikke noe som gjør inntrykk, men heller drar eventuell spenning mye ned. Det er også litt forvirrende hvorfor denne demonen inntar en ny form sånn plutselig, hvorfor ikke klovnen også der nede liksom? Det er nok enkelte ting som boken forklarer bedre enn filmen gjør, men uten å ha lest denne så må jo filmen stå på egne bein, noe den bare sånn delvis gjør.

Send in the clown

”IT” er og vil bli husket mest av alt grunnet Tim Currys opptreden som den vemmelig klovnen som lever på godtroende små barn og hans evne til å legemliggjøre en klovn som virkelig setter seg på hjernen og i minnebanken. Utover hans opptreden er det lenge mellom de skumle scenene, ja de er nærmest nesten fraværende, bortsett fra noen sentrale blodscener som ikke er all verdens skumle, men som illustrer mye av Pennywises/demonens forsøk på å skremme bort disse syv ungdommene fra å forfølge ham. Sammen som gruppe er de nemlig sterke og kan overvinne ham, men som enkeltstående individer er de mer sårbare. Som skrekkfilm er ”IT” en mindre sterk film og historie som krever ganske så stor innlevelse og identifisering. Vi klarer likevel å leve oss inn i filmen, nemlig mest i de syv vennene både som barn og voksne, men ikke like godt i den skrekken de opplever.

Slik viser det (igjen) tilbake at Kings historier som skrekk kan være veldig vanskelige å filmatisere til en like stor kraft som hans bøker. Det gledelige med denne filmen er at den går mye mer i dybden på karakterene og skildrer deres gruppedynamikk mye bedre og bredere enn hva en vanlig 90-minuttersfilm som regel gjør innenfor skrekksegmentet. Men, hvorvidt ”IT” oppleves skremmende, ekkel og vemmelig for den enkelte står derfor mye å faller på din angst for klovner, for om du ikke liker slike, ja da vil du garantert huske Pennywise godt og lenge!