---

Ingress:

Det kan virke som vår klode nærmer seg slutten. Naturkatastrofer og værfenomener setter menneskene på harde prøver. Men, når en gruppe oppdagelsesreisende kommer over et nyoppdaget ormehull i vårt eget solsystem, åpnes muligheten for at vi kan legge bak oss enorme avstander. Fjerne og tidligere utilgjengelige solsystemer står også dermed åpne som mulige reisemål.

Anmeldelse:

Hva som møter gjengen der ute i rommet blir etter hvert det store spenningsmomentet i Christopher Nolans siste mesterverk. For, både rent tematisk og filmatisk, innehar ”Interstellar” kvaliteter og særegenheter som kan underbygge ’mesterverk’-klisteret, samtidig som den også har så mye mye mer å by på.

Matthew McConaughey spiller tobarnsfaren Cooper som også etter hvert blir satt som pilot på ekspedisjonen. Sammen med Anne Hathaway og et par andre, legger de ut på en reise som både stiller spørsmål ved vår egen oppfattelse av både tid, rom og eksistens. Det er i denne tematikken Nolan forsøker å trollbinde oss, noe han også klarer i god grad. Som publikummer blir man sittende og undre, lure og tenke over veldig mye her, noe som er gull verdt i underholdningsgrepets forstand. Som så ofte med Nolans filmer blir man tvunget til å tenke og følge med, ingenting serveres overforenklet på et gullfat, nei her skal publikum være deltakere.

Vekslingen mellom det kalde, sterile og tekniske rommet, romskipet og stedene de besøker, versus familielivet hjemme i Texas, skaper en velbalansert rytme hvor også følelser og klare menneskelige verdier vies godt med tid, mye for å illustrere nettopp (med)menneskelighet og oss som særegen rase og planet. Det som møter ekspedisjonene langt der ute i mørket verken kan eller skal forsøkes forklares her, det er noe som bare må oppleves, ja ”Interstellar” er en slik film som må oppleves og som utfolder seg som en pandoras eske lengre og lengre uti filmen! Det er som en klinisk renhet og perfeksjon i mye av bildene og scenene som også gjør at filmen aldri føles overlesset eller billig, bare ren pur overkvalitet av beste Hollywood-merke.

Igjen er det Hans Zimmer som preger musikkbildet, og denne gang så til de grader også! Et enormt kraftfullt orgeltema går igjennom hele filmen og nærmest blåser oss ut av kinosetet med sin majestetiske og pompøse kraftige bruk. Det vil si, når det først brukes, så brukes det til fulle, noe som både kan tolkes som overkill, samtidig som det jo støtter bildene vi ser ypperlig! Smak og behag rett og slett.

Christopher Nolan har altså, igjen, skapt noe uforglemmelig med ”Interstellar”. Historiens ”plot” og historie kan dog tidvis beskyldes for å være overfrisk all den tid filmen fremstår som realistisk og ikke som noe overnaturlig sci-fi, mens også filmens lengde alltids kan beskyldes for å rope på klippesaksa litt her og der. En kan også lett mislike sterkt stereotypiske karakterer i hovedrollene, som den overflinke, dristige og uredde Cooper, eller Hathaways typiske smått hysteriske kvinnelige karakter. Dette kan tidvis sammenliknes svakt med fjorårets ”Gravity”, både innen karakterer, medmenneskelighet, det å være alene i rommet, og flere liknende stemninger. Dette er likevel bare en svak sammenlikning, for filmens særpreg og grandiositet er upåklagelig typisk Nolan, og hvor en betegnelse som ’mektig’ knapt bare kan brukes som et fornavn på denne gigantiske reisen innen tid, rom og om mennesket.