---

Terningkast:


Ingress:

Jorden går mot sine siste dager. Professor Brand har en plan for hvordan man skal redde menneskeheten. Den involverer å bruke et ormehull for å komme seg til en nytt solsystem. Der skal menneskeheten forhåpentligvis finne et nytt hjem. Som pilot for dette halsbrekkende oppdraget blir familiefaren Cooper valgt. Lite vet ham om de gigantiske utfordringer som ligger foran ham. Han føler seg både ansvarlig for barna sine og det å også redde menneskeheten...

Anmeldelse:

Interstellar er bokstavelig talt en mektig reise gjennom tid og rom. Man blir stilt overfor en rekke sanseinntrykk underveis. Her er både musikk, lyd og visuelle intrykk så bra som de kan få bli. Det gjør denne filmen til noe som nok er best å få med seg på kino. Jeg fikk litt de samme inntrykkene som da jeg så Gravity, bare at dette hadde en ekstra dimensjon ved seg. Bildene er utrolig vakre og effektene er sykt kule. Vi får alt man kan tenke seg av effekter i rommet som sorte hull, gigantiske bølger, eksplosjoner og andre dimensjoner. Denne filmen har alt man ser etter i en god rom-sci-fi.

Filmen er en blanding mellom veldig mye klassisk film. Den har en begynnelse som et vanlig drama, så får vi en liten flashback til noe som kan minne om de første ti minuttene av ‘Planet of the Apes (1968)’, så får man litt av ‘Gravity (2013)’ og mot slutten blir det også litt av ‘2001 - En Romodysse (1968)’. Alt er blandet godt sammen på en solid og unik måte som oser av selvtillit og at man vil noe med verket.

Det er ingen tvil om at dette er et stort prosjekt å lande. Regissør Christopher Nolan viser at han er riktig mann for å ta plass bak spakene å føre denne filmen trygt ned på jorden igjen. Jeg liker veldig godt det Nolan har gjort med filmen. Manuset har en stilig ide, men kan for noe bevege seg litt langsomt. Tror ikke andre enn Nolan kunne gjort dette bedre, fordi dette er en sanseløs opplevelse av de sjeldne.

Man elsker følelsen av famle rundt i filmen som et lite barn som ikke vet hva som venter rundt neste hjørne. Hele veien leter man etter en mening med filmen, og den kommer mot slutten. For noen blir man hengende litt lenge i tåken, men det er deilig å få en film som utfordrer sansene og hjernen litt slik at man har noe å fordøye også etter man har gått ut av kinosalen.

Regissør Christopher Nolan har stått bak nesten bare instressante filmer som Batman-trilogien hans i tillegg til Inception, Memento og The Prestige. Hans kanskje beste film er definitivt The Dark Night, men denne filmen er til nå hans klart mest ambisiøse. Her viser Nolan at han kan skape store mektige illusjoner. Han leker med oss gjennom denne filmen. Filmen lærer oss også litt om det å være et menneske. Vi trenger håp og tro på fremtiden, og det er ofte viktigere enn det vi ønsker å innrømme. Det hele er gjort på en måte som manøvrerer seg kontrollert unna klisjélandskapet som eksempelvis punkterte Peter Jacksons ‘The Lovely Bones’.

Matthew McConaughey beviser også sitt stempel som 2014s beste mannlige skuespiller. Han er et udiskutabelt midtpunkt. Noen kan kanskje gå lei hans basstunge røykestemme, men for min del kan jeg ikke få nok av ham. Rundt ham er det også knyttet mange storheter som er med på å spille McConaughey god. Det er navn som John Lithgow (Third rock from the sun, Rise og the planet of the Apes og Trinitykiller i Dexter), Anne Hathaway (Dark Knight Rises, Brokeback Mountain, Les Misérables), Casey Affleck (Good Will Hunting, Mordet på Jesse James og Gone Baby Gone), Matt Damon (Jason Bourne) og Michael Caine (Butleren i Batman Begins, Inception, The Prestige og Siderhusreglene).

Noen kan kanskje synes filmen forsøker å leke for mye med deg, men for min del likte jeg flørten og og naivt slukte alt som en nyforelsket sulten liten ‘filmgeek’. Det er sjelden jeg får servert slike filmer som dette som tørr å ta sjanser. Dette er langt i fra bare tomme effekter og et actionkappløp som blir kjedelig i lengden. Denne filmen har nesten akkurat motsatt kurve. Her blir filmen nærmest mer og mer intens mens man ser og timene flyr avgårde. Begynnelsen er omtrent det eneste som ikke er like spennende, men den byr på en masse detaljer som er viktig for at resten av filmen skal briljere på den måten den gjør.

Konklusjon:
Dette er en nærmest perfekt film innenfor sitt manus. Interstellar er virkelig et mesterverk som får frem det beste i alt som utspiller seg. I begynnelsen tenkte jeg at man aldri ville klare å engasjere meg nok, men jeg tok heldigvis feil. Filmen trykker på alle de rette knappene og dette er både kunstnerisk og grensesprengende mektig på samme tid. Jeg tror at dette må bli den filmen i 2014 som utfordret meg mest. Det er også gledelig at den også viser seg å være en riktig sci-fi-perle også. Dette ble det komplette mesterverket som jeg håpet på at Danny Boyles ‘Sunshine’ skulle være.