En gang i fremtiden er universet et sted hvor mennesket er langt nede på den evolusjonære rangstigen. Her befinner en ung kvinne i Jupiter Jones seg, født med en skjebne fylt av farlige hendelser. En dag møter hun på Caine, en genetisk konstruert eks-militær som kommer til jorden for å finne henne. Jupiter er nemlig den neste i rekken til en ekstraordinær arv som kan forandre hele balansen i universet, noe som gjør henne ettertraktet av svært mange farlige skapninger.

Wachowski-søsknene er igjen tilbake med et gigantisk sci-fi drama, tre år etter deres like spektakulære og ambisiøse ”Cloud Atlas”. Og ”Jupiter Ascending” minner da virkelig også mye om denne, på flere måter. Igjen er det store spørsmål som stilles og tematikken omhandler ikke akkurat menneskelige problemer på kjøkkenet. Nei her er det både utviklingsteori, menneskelig rasetematikk, samt en haug tilhørende områder som behandles, kraftig ispedd en voldsomt innholdsrik dose snacksy sci-fi.

Der ”Cloud Atlas” føltes mye mer treffende på nettopp oss mennesker, blant annet gjennom å skildre et rikt og variert karaktergalleri med gjenkjennende elementer for oss publikum, er det for det meste kun to menneskelige hovedpersoner vi følger denne gang. Mila Kunis og Channing Tatum er atpåtil ganske spesielle å relatere seg til, et par som må henge sammen for å bekjempe blant andre den stormannsgalne og svært kyniske Balem, en kar som mener han har arve- og enerett på Jorden. For ikke å bryte alle regler må den utvalgte dronningen av Jorden, Jupiter, overtales til å abdisere, eventuelt gifte seg for å overgi planeten i makt.

Kunis sin karakter i Jupiter er gjort såpass glatt, naiv, dumsnill og flat at man aldri får verken særlig tak på henne som person, ei heller klarer trykke henne til våre bryst. Dette er synd, for hele vårt engasjement står og faller jo på denne hovedpersonen. Kunis er verken en god skuespiller med bredt spekter å spille på, ei heller får hun servert en særlig spenstig karakter eller manus. Resultatet blir at Jupiter er et alt for uengasjerende midtpunkt i all dramatikken, redusert til en hjelpeløs gammeldags sminkedukke av en kvinne i nød som selvsagt må ha hjelp av en stor sterk mann. Dette er skuffende av de ellers så fargerike regissørsøsknene.

Tatum som hennes redningsmann er ikke stort hakket bedre, skjønt han skal da i det minste være bare halvt menneske, halvt annen rase. Tatums kaldhet og røffe fremstilling passer slik bedre tross alt. Til sammen utgjør de et par som dessverre er dynket i enkle klisjéelementer, deriblant en klassisk uinteressant kjærlighetstiltrekning som også føles alt for tilgjort typisk. Eddie Redmayne i rollen som den onde Balem er karakteristisk og på mange måter en ekkel vemmelig bra fremstilt karakter, om enn litt overspillende. Dessverre blir han også alt for lik Ralph Fiennes sin skikkelse i Lord Voldemort fra Potter-universet, spesielt i talemåten.

På den annen side, om man ser bort i fra hovedkarakterer og andre klisjéelementer, ja så har ”Jupiter Ascending flust å by på av det bedre slaget innen visuell eyecandy, fantasifull utforming av byer, romskip, skapninger, altså i mer direkte sci-fi elementer. The Wachowskis har nemlig en beundringsverdig iver og helt tydelig stor elsk til sitt univers og det de holder på med. Slik blir også denne filmen, akkurat som med ”Cloud Atlas”, noe mer fascinerende og underholdende utover dens svakheter og rare rot. Det vil si, om man blir med på leken selvsagt, og akter å se forbi både typiske genrekonvensjoner og ikke blir helt blendet av filmen(e)s svakere sider.

For ”Jupiter Ascending” har nemlig til syvende og sist en enorm overflod av dedikert kjærlighet til sci-fi, både som tematikk, fortellermåte og som filmgenre. Innimellom de irriterende fortyngede klisjéene, oser det nemlig en smittende fortellerglede i underholdning, effekter, action, visuell design og scenarioer som vil glede et stort sci-fi hjerte godt, mer enn å irritere det. Filmen er på den ene siden på grensen til stormannsgal i sykt heftige og bråkete kampscener, og filmens budsjett setter nok en gang produsentene i Warner med hjertet i halsen. På den annen side er dette altså også leken, underholdende og dedikert filmlaging, på nå etter hvert velkjent Wachowski-vis. Til slutt står vi igjen med en krysning mellom Star Wars og Dune, spesielt rent visuelt, men hvor disses tematikk og karakterer er langt mer engasjerende og minneverdig. Det er likevel unektelig mye fascinerende over det som skapes, i all sci-fi ånden som omgir produksjonen, en stor verdi i seg selv for fans. Slik blir også "Jupiter Ascending" et hav mer interessant enn haugen med kalkulert og genretypisk sci-fi.