Jay er en 19 år gammel jente som på en one night stand blir smittet av en forbannelse som gutten bevisst har overført til henne. Jay vil fra nå av bli forfulgt av noe som kan ta en hvilken som helst menneskelig form, og som er usynlig for alle andre enn henne selv. Hvor enn hun er, vil det alltid gå rett mot henne! Om dette er en vilt fremmed eller en hun kjenner godt vet hun derimot aldri, og marerittet vil aldri gi opp før det tar livet av den som ”har det” i seg.

En av de mest omtalte og bejublede skrekkrullene fra USA de siste årene dette, og det er ikke så rart å skjønne etter å ha sett ”It Follows”. Filmen er på mange måter både en hyllest til og lek med gamle kjente elementer, filmer og genretrekk, men hvor man før har sett komedier rundt dette som i ”Skrik” og ”Scary Movie”, samt liknende tematikk i ”Paranormal Activity”-serien, ja der har ”It Follows” også mer egne trekk å smelle i bordet med.

Ta for eksempel nydelige bilder og kameraføringer, en fargepalett og visuell bruk, blant annet av mye natur, samt et musikkbilde som gir klare indie- og alternative vibber, mer enn typisk masseprodusert klisjéskrekk. ”It Follows” er i det hele tatt en film som klarer både å være en selvstendig småskummel historie, men også på samme tid altså leker med alt hva vi vet om denne genren. Titt og ofte bruker regissør David Robert Mitchell våre antagelser og kunnskap til genren og setter oss på pinebenken, men ikke nødvendigvis ved å slå til der man tror, snarere tvert i mot. Regissørlegenden John Carpenter er tydelig en stor inspirasjon for Mitchell, og andre klassikere som ”Halloween”, ”Fredag den 13nde” og nevnte ”Paranormal Activity” er andre mer konkrete filmreferanser.

Stakkars Jay og vennene hennes blir altså forfulgt av noe ondt, i form av forskjellige mennesker som innbitt forfølger og alltid finner henne, samme hvor hun er. Det klassiske skrekkelementet med forfølgelse er slik sentralt her, akkurat som Michael Myers eller Jason Vorhees som forfølger sine ofre, i liknende seig, sakte og målbevisst gange. Med handlingen lagt til forstedene i Detroit, får man en slags retro 70-tallsfeeling av miljøet, og en helt egen stil og stemning tilføres derfor. Det spesielle og særegne electro-soundtracket tilfører ytterligere en fin kul og røff stil som kler filmen veldig godt.

Det er derfor både en lettelse OG en stor glede å se en slik nærmest uavhengig, smart, særegen og gjennomtenkt grøsser som delvis slik går sine egne veier, og i tillegg klarer å være guffen og oppslukende. Som skrekk er den et befriende stykke unna de halvdårlige massene av filmer som kommer fra bransjen, samt at skrekken er tonet ned til fordel for stemninger og karakterstyrker hvor blant annet hovedpersonene føles både dypere, mer interessante og troverdige enn størstedelen av skrekkfilmkarakterer generelt. Hovedpersonen spilt av Maika Monroe er veldig godt og troverdig stresset spilt, mens hennes makker Keir Gilchrist er småsøt som "desperat" fjortisvenn. De andre birollene i venne- og søskengjengen er derimot mindre interessante, blant annet i en søster og veninnen som er mer irriterende tafatt enn givende for historien. Blod og gørr er det heller ikke for mye av, takk og pris, for det er ikke det som står i fokus denne gang.

Men, så kommer man til genrens største spørsmål, hvorvidt det hele virkelig er skummelt eller ikke. I tilfellet ”It Follows” må man kunne si at skrekk-nivået dessverre ikke er helt der oppe på nervesliter nivå, til det er den rett og slett ikke skummel nok i sine egne skremmescener. Igjen står vi da heldigvis likevel med ugne stemninger, samt et par-tre skvettescener som det nok for mange kunne vært mye mer av, tross alt. Stemninger og særegenheter er tydeligvis denne filmens styrke, ikke skremselstaktikk. Det faktum at man må ha sex for å videreføre jævelskapen til en annen person, kan i verste fall sees på som den billigste og teiteste unnskyldningen for å ha sex, noen gang, i hvert fall på film. Hvorvidt man kan tolke ”It Follows” som en sær måte å vise overføring av sykdom og død mellom andre mennesker på, nei helt der skal ikke undertegnede dra dette dog. Likevel, til slutt blir også selve historien, samt dens plott, ironisk nok temmelig like tynn som de aller fleste andre skrekkfilmer opp igjennom historien.

”It Follows” er som spenningsfilm en historie som krever tonnevis av innlevelse og innsuging i historien og karakterene for å få maksimalt utav. Med også urealistiske/overtroiske elementer med i bildet, blir filmen enda mer vanskelig å bli skremt av. Slik også John Carpenters filmer var god på stemning og unike andre trekk, ja der var disse vel heller ikke alltid så forferdelig skumle at det gjorde noe. Hovedproblemet ligger i slike filmers overnaturlige elementer som blir veldig vanskelige å kjøpe. Til sammenlikning er den intense spenningen i ”Paranormal Activity”, også denne en film man ikke ser ondskapen visuelt sett, mye mer skremmende og direkte hjerterystende når det først smeller. Så, som skrekk blir dette en klar meningsdeler av en film, flott, originalt og særegent laget, men… er den virkelig så skummel? Ironisk nok ender filmen med en platt slutt som dessverre også setter et beskrivende stempel på dens problem og illustrerer noe av dens svakhet ved ikke å være skummel nok. Isteden vier filmen (for?) mye tid og energi på bare å skille seg ut filmatisk visuelt og formmessig, ikke nødvendigvis spenningsmessig.