På papiret er It Follows et ganske spennende prosjekt. Dessverre lever ikke filmen opp til sitt potensiale, men ender heller opp med å bli en parodi av seg selv.

It Follows omhandler 19-årige Jay (Maika Monroe) som etter å hatt sex med Hugh (Jake Weary), blir forfulgt av et morderisk vesen. Paul (Keir Gilchrist) som er forelsket i Jay prøver så godt han kan å beskytte henne. Resten av ensemblet komplementeres av Jays søster Kelly (Lili Seipe), Pauls søster Yara (Olivia Luccardi) og naboen Greg (Daniel Zovatto). Det viser seg at Jay har overtatt forbannelsen til Hugh og de prøver så godt de kan å bli kvitt den. Filmen regisseres av nykommeren David Robert Mitchell som tidligere har laget The Myth of the American Sleepover (2010) og Virgin (2002). Han er en visuell regissør som vet å bruke scenene godt. Dette er nok noe av det beste med hele filmen, sammen med den hyperaktive men til tider stemningsfulle musikken. Filmens atmosfære ryker av 70-talls estetikk både i musikk og utseende. Dette har regissøren utnyttet til sitt fulle. Synd dette er det eneste han har fokusert på og glemt de andre overliggende elementene.

Uinspirerende karakterer

Skuespillet til ensemblet varierer sterkt, og forsterker ikke filmens rykte. Vi får alt fra en grei gjennomføring til platte monologer. Den sterkeste utførselen ligger hos hovedrollen selv om Monroe tilbringer mesterparten av filmen med å sitte hulkende i et hjørne. Problemet med de fleste karakterene er at vi blir ikke tilknyttet dem. Vi får vite veldig lite om dem, bortsett fra at Paul er forelsket i Jay, Kelly er overbeskyttende overfor sin søster og Greg er et tvilsomt individ som prøver seg på alt og alle. Ut i fra forutsetningene gjør dog skuespillerne en akseptabel jobb med de kortene de har blitt gitt. Det hjelper heller ikke at filmen preges av tvilsomme avgjørelser eller seksualiserte antagonister. Ja jeg skjønner at det er en skrekkfilm jeg ser, og at disse elementene alltid har vært tilstedeværende. Men det må da kunne gå an å forvente noe mer av en film som omtales av BIFF som en av de siste årenes mest interessante og ambisiøse skrekkfilmer?


Intetsigende og lite spennende
Jeg syntes filmen startet godt og jeg visste ikke helt hva jeg hadde begitt meg ut på. Etter hvert som filmen skred frem ble dens atmosfære og karakterer mer og mer parodiske. Elementer som egentlig skulle ha vært skumle ble bare latterlige og intetsigende. Antagonistenes make-up hjelper heller ikke noe på å selge det skumle som de forsøker å selge. Jeg ante at dette ikke kom til å bli en bra film når Jay blir angrepet i sitt hus av en lettkledd dame og en høy mann. Jeg lo ikke direkte av det, men det var så påfallende at jeg bare ristet på hodet. I midten av filmen satt jeg og gjespet og lurte på når dette skulle ende.

Stemningsfulle bilder og hyperaktiv musikk
Når regissøren tar seg god tid med å skanne naturen og et generelt overblikk over scenene puster filmen godt. Det er mange billedskjønne naturbilder som oser stemning. Musikken klarer til tider å bygge dette godt opp. Det er dog tydelig at komponisten er inspirert av musikken til John Carpenter fra Halloween. Av og til blir musikken for hyperaktiv og jeg får grøsninger mot eldre skrekkfilmer. Men i det store og det hele gjør komponisten mer godt enn dårlig. I disse stundene elsker jeg filmen, nesten. Uheldigvis klarer ikke noe av dette å omgjøre svakhetene som er altfor tilstedeværende.

Jeg fikk et håp om at filmen skulle ta helomvending i en scene. I likhet med Låt den rette Inn (2008) innehar denne også en god svømmehall scene. Her forsøker karakterene å stenge inn og ta livet av antagonistene. Det går ikke helt etter planen, men det vi får se er spennende og visuelt inspirerende. Bildene under vannet er sublimt filmet og jeg lurer på hvor dette materialet har gjemt seg. Det er problematisk at filmen humper tilbake til forutsigbarhetens glemselsland og blir der til den ender. Ikke en god begynnelse på BIFF for min del.

Ikke mye å hente
Det er egentlig ikke så mye mer å si om denne filmen enn at den var en stor skuffelse. Jeg fikk et inntrykk av at It Follows var en unik film som ønsket å gjøre noe nytt. Viljen var tilstede men utførelsen halter og humper seg mot startstreken. Et platt skuespill fra de fleste foran kameraet hjelper heller ikke. Filmen reddes litt av gode kameravinkler og stemningsfull musikk