To sammenflettede kjærlighetshistorier forsøker å vise hvor universelt kjærlighet kan være. Den eldre mannen Ira har mistet sin store kjærlighet gjennom 55 år, og møter ved en tilfeldighet på studinen Sophia som på sin side er stormforelsket i cowboyen Luke. Sammen deler Sophia og Ira erfaringer, minner og opplevelser rundt sine kjære. Luke på sin side kjemper hardt for å redde familiens ranch ved å drive livsfarlig okseridning og rodeo for å bli best og tjene penger.

Basert på forfatter Nicholas Sparks sin bestselgende roman med samme navn, regisserer George Tillman Jr. dette romantiske dramaet med Clint Eastwoods sønn Scott i hovedrollen som cowboyen Luke. Det er kanskje ikke uten grunn at forfatter Sparks er blitt kalt både det ene og det andre, inkludert ’kongen av kliss’, diskriminerende og fordomsfull. Både tematikken og karakterene i historien er i hvert fall temmelig tradisjonelle, konservativt stive og streite, samt så amerikanske og tørre som det går an å få det!

Sophia, spilt av Britt Robertson, er helt grei men flat i sin rolle som den veldig kunstinteresserte studenten som straks skal flytte til New York fordi hun har fått praksisplass ved et museum der. Drømmen hennes er derfor i ferd med å gå i oppfyllelse, men æsj… hun møter rett før avreise på rodeokongen Luke, og dermed er det gjort, de forelsker seg og reisen og flyttinga er truet. Dilemmaet deres er at Luke, som hardnakket skal hjelpe moren og deres eiendom, nekter å slutte med den helseskadelige rodeoen, samt at han ikke har peiling verken på kunst, kultur eller bylivet og derfor heller ikke vil flytte. Ord som ’harry’ og’erkeamerikansk’ kommer raskt til deg i kinosalen, og cowboyboots, hatt og ruteskjorte er derfor noe Luke går i til hverdags. I uttallige utdragende, treige, lange scener flørter og diskuterer Sophia og Luke seg imellom, uten at det skjer særlig mye i det hele tatt. Det er en dørgende gjespende langsom narrativ historie vi overværer her. Heldigvis gir mimrescenen mellom Sophia og Ira litt mer interessante (tids)bilder, men også her går det forstyrrende treigt, kjedelig og ’sett det før’-aktig for seg.

Det er nemlig noe så voldsomt gammeldags over både tempo, fortellerstil og tematikk i Tillmans regi som virker som at han ikke har noen ambisjoner utover det å gjengi de mest enkle historielinjene til punkt og prikke. Sjeldent er det å se en så ’rett på video’-aktig og tv-filmaktig produksjon på kino nå til dags. Hele greia appellerer slik tydelig til overromantiske seere som aldri kan få nok Glamour, Dallas eller såkalt kiosklitteratur. Kleint og cheesy er det også, særlig alle de gangene unge Eastwood selvsagt må ta av seg på overkroppen og flashe musklene. Det mest fascinerende er faktisk nesten dette, å se denne provoserende totalt perfekte kroppen, samt likheten mellom far og sønn Eastwood. Karakteren hans er dessuten så irriterende sta, dum og hardnakket treig i hodet at man har mest lyst til å klaske til ham så han ser hvor dum han er som rir seg til invalid istedenfor å gå for kjærligheten. Men, hans motspiller i Robertson har dessverre en utstråling som en kjedelig krakk, og sammen slår det absolutt ingen gnister. Det føles på ingen måte ekte.

”The Longest Ride” er som selve definisjonen på amerikansk streit kliss uten rom for noe som er politisk ukorrekt eller viker en tomme fra tradisjoner og klisjéer. Dette er en type film man nesten ikke skulle tro ble laget lenger, i hvert fall ikke utenfor såpe-segmentet for fjernsyn. Noe på kino har den i hvert fall ingenting å gjøre, altså på stort lerret. Publikum er det derimot trist nok helt sikkert nok av, og det er ikke vanskelig å se hva den appellerer til, samt at retroscenene til 40-tallet er helt greie og småsjarmerende. Det er bare så provoserende overtydelig, treigt, uspennende og overfladisk gjort, som film.