Året er 1983 og vi fortsetter der forrige film sluttet. Igjen hoppes det litt frem og tilbake i tid, og særlig livet til Magneto og Professor Xavier står i fokus her. Når en enorm og altoverskyggende mutant med navn Apocalypse trer frem i lyset, trues hele menneskehetens eksistens. Han var nemlig den første og mest kraftfulle mutanten, og har nå våknet til live igjen.

Apocalypses oppvåkning fra flere tusen års dvale, resulterer i at han får total avsmak på menneskeheten og vil utrenske dem alle, for så å skape en ny verdensorden.

Mer eller mindre klassisk stormannsgalskap der altså, i Oscar Issacs skikkelse som sinnamann Apocalypse. Våre venner samles igjen for å stå imot supermutanten, mens relasjoner og vennskap dem i mellom også settes på harde prøver.

Bryan Singer er igjen regissør for mutantene. Den forrige glimrende ”X-Men: Days of Future Past” er og forblir hans beste bidrag i filmserien, for med dette siste kapitelet blir det mye varierende og rotete.

Selve handlingen er ikke overraskende forvirrende og hoppende, som med flere av de tidligere filmene. Men det er måten det gjøres på her som ikke føles like lekkert, lekent og genialt underholdende som forrige gang.

Historikken til Magneto og Xavier er for så vidt interessant nok å lære om, men en alt for stor haug med mutanter får ikke vist seg frem mer enn at disse føles rotete, masete og kjedelig fremstilt, stort sett.

Det er tidvis både morsomt og underholdende å se 80-tallskoloritten svøpe inn mutantene, men også dessverre like tidvis latterlig og overtydelig i bruk av rekvisitter, klær, stil og kulisser rundt denne tiden.

En rar form for ”nestenhumor” er også vanskelig å skjønne om er ment å være morsomt eller ikke. En stor samling småscener er klønete og merkelig sammensydd, mens helheten derfor ikke får noe særlig medrivende spennings- eller handlingskurve slik Singer så godt klarte i forrige film.

Bruk av CGI og spesialeffekter fargelegger filmen tungt, selvsagt, men her er få om noen uforglemmelige enkeltscener. Det nærmeste vi kommer er en liknende slow motion-scene som den i ”Future Past”, hvor karakteren Quicksilver leker seg med sine evner.

Flere steder er det dog en klein bruk av effektene som det smaker oppbrukt og unødvendig av. Hvorfor ikke spare på godsakene til de virkelig nødvendige hendelsene for eksempel? Energien og vitaliteten i Singers fortellerstil eksploderer og frigis godt på slutten, for her svinger det godt. Frem til da er det imidlertid skuffende rotete og lite engasjerende.

Her er lite nytt innen genren, og man føler man sitter å ser noe veldig forutsigbart som at på til ikke klarer å sjarmere eller fenge. Det er trist, for Singer har vist han kan før. La oss håpe dette blir siste X-Men-film, i hvert fall på dette nivået. Irriterende og unødvendig nok kommer den dessverre også i 3D.