Vi møter på Logan som pleier den gamle og svært svekkede Professor X på en øde gård utpå den amerikanske landsbygda. Tiden og årene har gått siden Logan var aktiv som Wolverine, men han er nå sliten, selv gammel og aldrende, og forsøker holde seg så langt fra omverdenen han klarer. En dag dukker imidlertid en ny ung mutant opp i Laura, ei jente hvis krefter og arv må tas vare på for alt Logan og X makter!

I regi av James Mangold (som også gjorde The Wolverine i 2013) får vi her servert et særdeles brutalt, voldelig og sterkt portrett av en av de eldste X-Men-karakterene.

Logan er altså blitt gammel og bitter, vel vitende om at mange av de han har elsket i livet har blitt drept rundt ham og hans rase stadig går nærmere en ren utryddelse. Når så unge Laura dukker opp må han virkelig konfrontere sine holdninger og livssyn; skal han gi opp og ta avstand, eller hjelpe denne unge jenta?

Hugh Jackman som Logan er rett og slett fantastisk god i denne filmen, en rolle som mer enn noen gang trenger hans gode skuespill, for ikke å snakke om fysikk og sterke actionsekvenser hvor han får gjennomgå som aldri før!

Dette er en film hvor regissør Mangold tydeligvis har fått gjøre akkurat som han vil, noe dens høye aldersgrense blant annet vitner om. Borte er nemlig mer klassiske filmgrep og superheltsjargonger vi har sett i de tidligere X-Men-filmene.

Igjen står en mer strippet, naken, rå og ærlig Logan-karakter, mens også Charles Xavier (Patrick Stewart) er likeså som 90-år gammel svekket grinebiter.

Handlingen i Logan er både beksvart, dystopisk, men har også innslag av både sjarm og humor, en pakke som synes å funke ypperlig i en film som derfor oppleves som et stort hakk mer voksen, gripende og sterkere enn tidligere filmer i serien.

Ja her er det faktisk så brutalt at blod, kroppsdeler og kjøttbiter hagler over skjermen i ett sett, og den fysiske behandlingen av flere barnekarakterer er sjelden kost å se!

Laura er et nytt håp for mutantene som nesten har blitt utryddet, mens Logan drikker og depper, Xavier er senil og surpromp. Et mer menneskelig og realistisk portrett av superhelter og karakterer med superkrefter er vel knapt gjort, og man blir etter hvert veldig sliten av filmens råhet og Jackmans fysisk imponerende skuespill.

I lengden blir den kanskje derfor også noe vel tung, langdryg og utdragende, men effekten av den er sterk kost, også på vegne av sentrale karakterers skjebne. Langolds regi hever filmen opp til en av de aller mest minneverdige X-Men-filmene, skjønt det er ikke for de minste seerne dette her!