Radioverten Vanita Brock sender opptaket av et grotesk drap live over radioen for å forsøke å få inn tips bak hvem som begikk ugjerningen. Som straff oppsøkes hun av de skyldige i et par motorsagsvingende hillbillies. Samtidig har en tidligere Texas sheriff sin egen personlig grunn til å jakte galningene, og sammen må de forsøke å få fatt på denne kannibalfamiliens medlemmer…

Tobe Hooper regisserte selv denne oppfølgeren til sin legendariske førstefilm fra 1974. Det har altså gått hele 14 år mellom disse to filmene, og kapittel nummer to er da også sterkt preget av å være en 80-tallsfilm, med blant annet tidstypisk musikk, klær, hår og annet mindre sjarmerende tidsestetikk.


Originalens smakligheter er forduftet

Med selvlaget Psycho-inspirert keyboardmusikk som også oser 80-talls, fargelegge Hooper sin egen film, en film som på mange måter fremdeles er forferdelig ekkel, men som også faller igjennom som egentlig bare vemmelig og ikke på langt nær like skummel som førstefilmen.

For, der 1974-utgaven nettopp var så genial på å ikke vise det jævlige, ja der gjør Hooper nærmest det stikk motsatte her og slenger på med haugevis av blod, kjøtt og grapsete usmakeligheter i fleng. Filmen blir slik ironisk nok nesten så ekkel at man ikke vil se på, mens førstefilmen nærmest var oppslukende spennende og derav umulig å ikke se ferdig.


Forferdelig skuespill

Stakkars Vanita blir etter hvert fanget i familien Sawyers ”hule” som denne gang er i en nedlagt fornøyelsespark. Her får hun en slags god tone med selveste Leatherface som oppviser en barnlig kontakt med henne og derfor sparer livet hennes fordi han også er som en overkåt tenåring.

Caroline Williams i hovedrollen som Vanita er i starten helt grei, men blir fort så hysterisk, overdrevet stressende og hylende, at man mest krysser fingrene for at hun blir tatt av dage så fort som mulig. Man savner slik sårt Marilyn Burns karakter Sally her, en heltinne som i hvert fall klarte å sparke litt fra seg, uten å ty til stillestående og provoserende skuespill.

Nytt med denne filmen var også det tidvis overhengende preget av ”humor”, typisk med Leatherface som en klovn, heller enn fryktelig skummel gal mann. Motorsagmassakren 2 blir slik et sørgelig eksempel på en film hvor regissøren selv ødelegger hva han bygde opp, av uante grunner.

Kanskje Hooper bare ville kjøre på med mest mulig jævlige ting når han først hadde sjansen? Etter å ha laget langt mer smakfulle Poltergeist fire år tidligere, er det fristende å kalle ham for total schizofren her, for lengre unna hverandre enn disse to filmene skal det litt til for å komme egentlig, på flere måter.


(Skrekk)eksempel på hvor varierende regi kan være

Borte er all form for antydning, finskildret terror, frykt og smakfull spennings- og angstoppbygging som gjorde originalen så uforglemmelig. Igjen står en stikk motsatt usmaklighet som i beste fall klarer å oppnå i hvert fall avsky og vemmelse, det skal filmen ha!  For enkelte er vel dette også et "kvalitetstrekk".

Man sitter også og har oppriktig lyst til selv å hoppe inn i filmen og ta livet av disse tilbakestående klovnene, om enn bare for å få slutt på filmen. Etterpå vil man også smekke til regissør Hooper som her viser at Motorsagmassakren nærmest bare var ”flaks”, et resultat av bedre manus (av Kim Henkel), skuespill og tidens virkningsfulle dårlige og lavbudsjetts filmkvalitet, mer enn oppriktig dyktig regiarbeid.

I hvert fall oppviser Hooper helt andre takter med film nummer 2, og 80-tallspreget blir både lydmessig, musikalsk, og filmatisk ulidelig i lengden. Styr unna. Se heller førstefilmen 10 ganger etter hverandre. Den er fremdeles svært virkningsfull, over 40 år etter!