---

Ingress:

En ganske intens og fryktløs lensmann begynner på en personlig vendetta mot kannibalfamilien som lever for og av å torturere og slakte sine offere. Og inn i denne feiden blander også en kvinnelig Radio DJ seg også ufrivillig med inn i oppgjøret mot Leatherface og hans fryktede galne familie...

Anmeldelse:

Dette er den andre gangen jeg ser filmen. Første gang hatet jeg den og ble superskuffet, nå har jeg satt meg ned med filmen og skal se den med mer nye øyne for å gi den en ny sjanse. Og filmen er ikke så dårlig som jeg gav uttrykk for i min første anmeldelse. Det er nok fordi jeg har sett en hel del skrekkfilmer siden og har lært litt mer om hva som rører seg i skrekkfilmdypet. Synes denne filmen har en del bra med seg, men den er også ganske corny, som gjør at dette absolutt ikke er en film for alle med den helt spesielle og mørke humoren som gjør dette nesten litt tegneserieaktig i iskalde grøss-landskapet med mye utrolig snåle rollefigurer og mye armer og bein.

Det hele begynner der den første filmen sluttet, med en oppsummering av det som skjedde i første film. Filmen begynner litt komedieaktig med mye ville typer som drar han helt ut. Det hele begynner med radioverter som spiller musikk og får innringere som viser seg å bli drept på luften. Det er også flere og bedre motorsager i denne oppfølgeren. Mange av dem har langt bedre og lengre sagblad, slik at de ser råere og mer ekstrem ut.

Dette føles mer som et freakshow med galninger mer enn noe du relaterer deg til. Det store spørsmålet er om man blir så gal av å være i Vietnam? Jeg føler vi blir trukket helt ut av handlingen, fordi dette er så ‘over the top’ ekstremt. Leatherface blir kalt Bubba og snakker heller ikke i denne filmen, men lager en del lyder og bærer menneskehudmasken til en hver tid. Likevel er han ikke like skummel i oppfølgeren, fordi vi får se langt mye mer av ham og det avmystifiserer monsteret. Dette minner litt om Edward Saksehånd til tider, i alle fall gir Leatherface et inntrykk litt i den gaten, der han har noe godt i seg også, og ikke bare er et monster, selv om han virker ganske ødelagt av sin oppvekst.

Det er også en hel del artige, men syke scener i filmen. Dette er mer gladvold og mer tilgjort og har ikke det samme dokumentariske preget og føles mer som en mer tradisjonell skrekkfilm i så måte med proffere kameraarbeid og et utseende som gjør at den virker mer proff for sin tid, men uten helt den samme sjarmen som første film og langt mer tullete. Underjordslabyrinten er svært omfattende, og er en del av galskapen i filmen, men når filmen beveger seg ned der blir dette mer statisk og ikke fult så sjokkerende lenger. Du får litt av det samme som i første film, bare mer groteskt og forsøk på sykere, uten at filmen lykkes helt med blandingen. Men du kjenner igjen at dette er en motorsagmasakren-film, og vi får mye mer tid med kannibalfamilien, selv om dette blir litt for mye av det gode.

Regien er igjen ved Tobe Hooper, og hva hadde vel vært rarere enn å ikke ha han med på laget etter at han gav oss noe av det sykeste og mest voldsomme voldsverket i filmhistorien. Her prøver han å overgå første film, men det lykkes han ikke helt med, selv om deler av filmen føles mer gjennomført. Filmen har dog mer effekter enn første omgang. Det gjør at dette føles litt mer forseggjort enn første film, men likevel er første film langt mer intens og klassikeraktig enn andre omgang som føles mer strekt ut og ikke like intens med en historiefortelling som ikke er like sterk som 1974-versjonen som er en langt bedre film enn dette. Musikken er helt annerledes i oppfølgeren og mer sirkuspreget og mystisk enn samtidsmusikkaktig og industrielt som i første film. Inntrykket føles mindre utpreget enn første omgang, og nesten litt dataspillaktig enn god som filmmusikk.

Konklusjon
Alt begynner mer ‘vanlig’, men blir mer og mer grotesk etter hvert. Dette er langt mer tilgjort og føles ikke så marerittaktig og er ikke like intens eller mørk. Det er dog mørke saker, men filmen føles mer lys i det blodige landskapet. Handlingen og plottet er mer avansert, men fungerer langt dårligere enn første omgang. Mye på grunn av at filmen har langt flere dødpunkter og jeg føler ikke dette blir like spennende. Du får dog noen store oppgjør mot slutten, og du får en motorsagduell på slutten også. Så med andre ord lever dette mer opp til navnet enn første omgang og har langt mer scener med motorsag i seg. Det er mye sprell i filmen og den er både litt for voldsom for sitt eget beste til tider, og det er ikke alt filmen lykkes like godt med, likevel er filmen ganske severdig om man liker en mørk blanding med blodig over the topp grøss.