---

Ingress:

Vår helt Thor må denne gang forsøke å stoppe selveste Ragnarok, destruksjonen av hans verden og slutten på sivilisasjonen. Han må komme seg tilbake til Åsgard, men en enormt mektig ny fiende dukker opp når hans hensynsløse ukjente søster Hela åpenbarer seg!

Anmeldelse:

Familiesagaen om Thor, Loke, Odin og nå også søster Hela fortsetter med andre ord med denne tredje Thor-filmen. Her er alt tydelig skrudd opp flere hakk siden forrige Thor- og Avengers-film, noe som ikke nødvendigvis føles så jæklig kult egentlig.

Her slår nemlig den ene overkill-scenen den andre i hjel hele tiden, i et voldsom kitschy univers hvor man i tillegg også har slengt på tidspopulært 80-tallsmusikk, sånn bare for å slikke andre samtidssuksessfilmer oppetter ryggen og satse på at det blir godt mottatt.

Problemet er at Thor: Ragnarok mangler vesentlige tunge kvalitetssider som ikke kan sminkes med overflatiske visuelle eller manusmessige lettvintheter. Marvel pøser her såpass mye på at filmen mer føles desperat enn effektiv og medrivende.

Cate Blanchett i rollen som evigonde Hela er imidlertid deilig! Altså, dama har både storheten i fremtoning, blikk og karisma til å bære rollen som sjefsheks, samtidig som hennes mørke dype stemme passer herlig inn i karakteren.

Det er med andre ord deilig å se en klasseskuespiller som Blanchett tilføre en slik tullerolle litt tyngde. Men det er jammen meg også morsomt å se flere av de andre kjente trynene her, som Benedict Cumberbatch som Dr.Strange, Jeff Goldblum som Grandmaster og Tom Hiddleston som Loke.

Thor selv, spilt av Chris Hemsworth, er vel strengt tatt ikke mye mer enn en good looking kar som avleverer onlinere her og der. Det fæle lange harryhåret hans forsvinner dog denne gang, og fyren blir enda kjekkere, så det skal filmen ha!

Det er også et tegn i tiden å se hvor sentrale kvinnelige skuespillere er satt i flere av de største rollene her, inkludert Tessa Thompson som karakteren Valkyrie. Hela selv akter ikke minst å ta tilbake det mannfolka tok fra henne, nemlig sin rettmessige trone som førstefødt i denne stormannsgale gudefamilien.

Filmens bruk av humor, vidd, karaktertyper og som dynamisk underholdning legger seg nært opp til Guardians of the Galaxy-filmene, noe som er en tydelig inspirasjonskilde. Mange vil sikkert elske at man har gått for så mye humor her, mer enn dørgende selvhøytidelig alvor, men resultatet blir bare sånn passe moro mens det står på, og slitsomt og lett forglemmelig når man går ut av kinosalen.

Mye av humoren er imidlertid så påtrengende tydelig og kunstig at den småsvir i ørene og man humrer nærmest skyldbetynget, mer enn helhjertet. Ikke bra! Se på en film som Wonder Woman (2017) i forhold, hvor humoren mye mer ligger i sjarmen hos karakterene, mer enn i påtatte onlinere som tydelig er skrevet som et manus og ikke som naturlige samtaler eller troverdige kommentarer til konteksten.

Sistnevnte film har dessuten et alvor i bunn som gir historien og karakterer tyngde og menneskelighet. I Thor: Ragnarok overlever alt og alle, selv Thor viser ingen skader eller ettervirkninger av å bli knivstukket, slengt og dengt i hjel av Hulken, eller liknende ting. Det er som om ingenting står på spill eller kan ødelegges, alle overlever jo, noe som er et gigantisk paradoks med tanke på at hele denne glorete verdenen jo tross alt står i fare for å ødelegges i følge manus og historien.

Visuelt er det ellers mye snadder her innimellom, men stilblandingene gir oss en helhetlig rotete og glorete verden som tidvis lukter kalkun, tidvis er pen og lekker. Den overhengende visuelle looken er rett og slett ikke god eller voldsomt minneverdig pen.

Men bevares, dette er også en smak og behag-karusell av dimensjoner, for filmen er veldig underholdende der den hele tiden maser og gnåler, og tiden flyr, tross alt! Liker du i tillegg påtrengende humor i annenhver replikk, alá Guardians of the Galaxy-filmene, ja så er dette virkelig filmen for deg.