Heldigvis tålte den gjensynet med glans.

Mye av grunnen til at Thor: Ragnarok føles så forfriskende, er at den nye retningen passer karakteren overraskende godt. Det er en hårfin balanse mellom å ta materialet seriøst og å tippe over i rent fjolleri, men Taika Waititi treffer den balansen imponerende godt. Humoren er langt mer fremtredende enn i de to foregående Thor-filmene, men vitsene føles sjelden påtvungne. Tvert imot er flere av dem blant de morsomste øyeblikkene Marvel hadde levert på dette tidspunktet.

Jeg liker også at dette er et langt mer kosmisk eventyr.

For en gangs skyld er det ikke Jorden som står direkte i sentrum av konflikten. Innsatsen er fortsatt enorm, men filmen tør å utforske andre deler av universet, noe som gir den en frisk energi og en større følelse av eventyr.

I sentrum av trusselen står Hela, spilt av Cate Blanchett.

Og for en introduksjon hun får.

Fra første øyeblikk etableres hun som en tilnærmet ustoppelig kraft. Men det er ikke bare styrken som gjør henne minneverdig. Blanchett tilfører figuren en autoritet, eleganse og truende tilstedeværelse som løfter karakteren langt over det som kunne blitt en generisk Marvel-skurk. Samtidig forstår man hvor smerten og sinnet hennes kommer fra. Tanken på å bli fengslet av sin egen far, samtidig som han bygger et nytt liv og en ny familie uten deg, er en tragedie som gir karakteren mer dybde enn man kanskje forventer.

Jeg kan forstå hvorfor hun ble den hun ble.

Det betyr selvfølgelig ikke at handlingene hennes kan forsvares.

Chris Hemsworth er som vanlig svært god som tordenguden, men her får han virkelig vist frem sitt komiske talent. Waititis tilnærming lar Hemsworth bruke sider av seg selv som de tidligere filmene bare så vidt hadde vært innom, og resultatet er den mest underholdende versjonen av Thor vi hadde fått til da.

Samtidig er ikke dette bare en komedie.

Bak all humoren ligger flere emosjonelle lag.

På mange måter føles dette som starten på den mer tragiske og ødelagte versjonen av Thor vi senere skulle bli bedre kjent med. Filmen tar viktige steg i utviklingen av karakteren, uten at det går på bekostning av underholdningsverdien.

Jeg setter også stor pris på hvordan Hulk brukes her.

Vi får selvfølgelig det publikumsvennlige smadringen man forventer av karakteren, men også flere morsomme scener som lar personligheten hans komme tydeligere frem. Samspillet og småkranglingen mellom Hulk og Thor er blant filmens store høydepunkter.

Det samme gjelder forholdet mellom Thor og Loki.

Jeg har alltid likt dynamikken mellom dem, men her føler jeg at brødreforholdet fungerer bedre enn noen gang tidligere. Til tross for alle svikene, løgnene og konfliktene mellom dem, ligger det fortsatt en oppriktig kjærlighet der. Det gir historien ekstra tyngde når de igjen må finne en måte å samarbeide på.

Visuelt er filmen også en fest.

De kosmiske omgivelsene fungerer utmerket, fargepaletten er fantastisk, og hele produksjonen oser av personlighet. Det samme gjelder musikkvalgene. Når "Immigrant Song" av Led Zeppelin dundrer inn på lydsporet, føles det nærmest som om låta ble skrevet for Thor flere tiår før karakteren fant veien til MCU.

Det er rett og slett umulig å ikke bli revet med.

Det er heller ikke mye jeg kan trekke filmen for.

Den eneste innvendingen jeg egentlig sitter igjen med, er at både Thor og Loki virker litt vel raske til å akseptere avsløringen om at de har en ukjent søster. Jeg føler en slik oppdagelse burde utløst litt mer følelsesmessig kaos enn den gjør. Men dette er i beste fall småpirk fra min side.

Det påvirker aldri opplevelsen i særlig grad.

Konklusjon: Thor: Ragnarok er en energibombe av en film. Med en perfekt balansert blanding av humor, action, følelser og kosmisk eventyrlyst gir den Thor nytt liv som karakter og leverer noe av det mest underholdende MCU hadde å by på. Dette er rett og slett en stor bøtte med moro, og en av de klare godbitene i Marvels stadig voksende konfekteske.