---

Ingress:

Når et barn fra en fremmed verden dukker opp på Jorden, tar en familie til seg gutten og oppfostrer ham som sitt eget barn. Etter hvert som gutten vokser til og blir tenåring, skjer det stadig flere hendelser som får fosterforeldrene til å spørre seg om han har kommet hit med gode hensikter...

Anmeldelse:

Flere vil kanskje allerede nå dra kjensel på dette utgangspunktet, for også denne gutten krasjlander ved en bondegård et sted i USA hvor han altså vokser opp og finner ut at han har superkrefter.

Hvis du enda ikke kjenner igjen noe, hjelper det kanskje å nevne navnet Supermann? Selve utgangspunktet med denne hendelsen og at gutten vokser opp slik, for så bare å vise seg å være som en ond utgave av stålmannen, er på papiret faktisk mer enn nok til å få både gode idéer av og engasjement vekket.

Bare så synd da at regissør David Yarovesky har latt sin historie bli så voldsomt overøst av skrekkfilmgenrens mange klisjégrep at historiens potensial nærmest drukner i disse. Nå er ikke akkurat premisset med historien i seg selv lett å kjøpe. Ikke fordi man drar inn sci-fi elementer og overnaturlighet, men fordi ingen, absolutt INGEN hadde tatt til seg et barn som kom flygende fra rommet slik som karakterene Tori og Brandon Breyer her gjør, uten innblanding fra myndigheter, helsevesen, barnevern, osv, osv.

Det hjelper lite at historien sier at de strever med å få barn og ser på det som et tegn fra gud at de ble skjenket dette barnet. Absolutt ingenting er til å kjøpe av dette grunnprinsippet.

Mye av problemet ligger for øvrig i at filmen er fremstilt som pur fiksjonsrealistisk og mangler sci-fiens og superheltfiksjonens grep, sjarm, distanserte humor og filmatisk oppfinnsomme tilnærming. Når også veldig mye av manus av Mark og Brian Gunn bærer frustrerende preg av å være svært slapt skrevet, sitter man ofte og roper høylydt inni seg at ”nei, dette hadde karakterene faktisk ikke sagt, eller gjort, i virkeligheten”! Effektene av mange slike scener forblir derfor også ueffektive, urealistiske og enda mindre skremmende.

Regissør Yaroveskys tilnærming til materialet er som en hybrid mellom sci-fi, skrekk og superheltportrett, som en skildring av Supermann som ungdom. Hvorfor han er så ond, hvorfor han er slik han er, og hvorfor han i det hele tatt er kommet på jorden, sier filmen imidlertid oss ingenting om.

Vi har sett liknende handling også nå nylig, som i Shazam, hvor også en tenåringsgutt oppdager sine superkrefter. Her funket imidlertid den komiske tilnærmingen i filmen ypperlig, mens Brigthburns seriøse tilnærming i beste fall gjør den kjedelig og helt grei i perioder. Filmen byr også på flere skvettescener og noen riktig blodige og grusomme drap, for de av dere som setter pris på dette i det minste.

Det lukter til slutt også som en begynnelse på en lengre filmrekke dette her, men mer av dette trenger vi absolutt ikke, ikke slik Brightburn fremstår. Filmen er en grøsser som ikke er skummel, bare nok en historie om en snørrunge å bli kraftig irritert på. I stedet for å utforske Brandons karakter og bakgrunn, som en slags coming of age-portrett av en ond superhelt, faller filmen mer hen til grøsserens mange dvaske og uinspirerte grep og dominans, uten å gå i dybden.