---

Ingress:

Tenk om et barn fra en annen verden kræsj-landet på jorden, men i stedet for å bli menneskehetens store helt, så viser han seg å være noe langt mer dystert?

Anmeldelse:

Hva om Clark Kent var ond, og ble funnet av Tori og Kyle Breyer i Brightburn, Kansas i stedet for Jonathan og Martha Kent i Smallville, Kansas? Det er spørsmålet som du stort sett kommer til å stille deg i løpet av denne filmen. Premisset var spennende nok til at jeg valgte å bruke snaue 90 minutter av natten til å se denne, men i løpet av den tiden så ble det mer og mer tydelig at dette hadde gjort seg mye bedre som en TV-serie hvor man kunne tatt seg tid til å bygge historien skikkelig.

Det er liten tvil om at manusforfatterne Brian og Mark Gunn har latt seg inspirere av Supermann her. Et barn kræsj-lander på jorden og blir funnet av en familie i Kansas? Jeg vil ikke si noe mer av hensyn til spoilers, men la oss si at det finnes flere ganske klare referanser til den kappekledde superhelten fra Krypton. Men Brian og hans fetter Mark Gunn burde tatt seg litt bedre tid til å skrive manuset. Det er liksom ingen åpenbare mangler, men det føles om at de har hastet gjennom hele produksjonen. De skraper kun i overflaten på hva som kunne blitt en spennende historie, og det blir ganske tydelig at skuespillerne også har hatt veldig lite å jobbe med her.

David Yarovesky har stått for regien, med kun en annen langfilm på regissør-CV’en (The Hive fra 2014). Yarovesky har heller ikke særlig mye å jobbe med her, og det skinner kanskje litt gjennom i løpet av filmen at han foreløpig ikke har mye erfaring. Jeg klarer liksom ikke engasjere meg verken i historien eller rollefigurene.

Skuespillerne her gjør en helt ålreit jobb. Men man merker at det ikke er mye de har hatt å jobbe med, så man klarer liksom ikke helt å engasjere seg i rollefigurene. Elizabeth Banks (Tori Breyer) er det store trekkplasteret, akkompagnert av David Denman (Kyle Breyer), Jackson A. Dunn (Brandon Breyer), Abraham Clinkscales (Royce) med flere - ingen leverer skuespill man vil huske noe nevneverdig i etterkant. 

Effektene i filmen er riktignok gode. Her har filmskaperne gjort seg litt flid, og det er nok spesialeffektene jeg vil huske best fra Brightburn også. Riktignok har de hentet en god dose inspirasjon fra en viss franchise, udødeliggjort av Christopher Reeve, men de har også klart å gjøre noe eget ut av det.

Jeg triller en treer på terningen for Brightburn. Den er helt OK som et tidsfordriv, og underholder helt greit. Men samtidig føles den ganske tynn. Man blir sittende å vente på at historien skal bygge seg opp til et stort klimaks, som man føler seg litt snytt for når filmen er slutt. Brightburn er tilgjengelig blant annet hos Viaplay.