Under et redningsoppdrag i verdensrommet blir mutanten Jean Grey truffet av en kosmisk kraft som forvandler henne til en av de mektigste mutantene som finnes. I sin kamp mot egne personlige demoner må hun også kjempe mot den stadig mer ustabile kraften, og til slutt mister hun kontrollen. Plutselig må mutantene kjempe mot en av sine egne, samtidig som deres X-familie er i ferd med å rakne.

Det har gått nærmere 20 år siden den første X-filmen kom. Ja, faktisk. Det foreløpige høydepunktet og klimakset kommer når denne enorme kraften besetter seg i stakkars Phoenix, en kraft som også skal vise seg å ha flere mystiske kort i ermet.

I tittelrollen står Sansa Star...., eh, jeg mener Sophie Turner, mest kjent fra Game of Thrones. Gamle kjenninger som Jennifer Lawrence, James McAvoy, Michael Fassbender, Nicholas Hoult, med flere, dukker selvsagt opp, og nye navn er blant andre Jessica Chastain i en stor og sentral roller.

Dette er den desidert mest emosjonelle, personlige og også vellykket sterke X-filmen til nå, muligens sammen med ”spin-off kapittelet” Logan: The Wolverine fra 2017. Regissør denne gang er flere X-Men-filmers produsent i Simon Kinberg, en kar som her debuterer som langfilmregissør med Dark Phoenix.

I rekken av mutantfilmer er det befriende å se, og kjenne, på den tilskrudde nerven, på alvoret og følgende også flere steder uforutsette hendelser som mang en superheltfilm ofte skygger unna som pesten. Men alvoret og den personlige kampen mutantene kjemper her, tilfører et deilig mørke og en energi som gjør Dark Phoenix og karakterene veldig godt.

Bortsett fra i en tidlig kampscene, hvor blåskjermen merkbart nærmest lyser i mot oss, føles effekter og de storslåtte scenene for øvrig både vitale, komplekst flotte og engasjerende på karakterenes vegne. Med alvoret forsvinner riktignok eventuelle komiske tilsnitt innen manus og regi, men dette blir ofte litt som et smak og behag-spørsmål, om man vil ha det mørkt og gravalvorlig, eller tullete og fjasete. Undertegnede foretrekker oftest det førstnevnte, om han må velge.

Dark Phoenix behandler sine mutanter med både respekt og, får man tro, engasjerende troverdighet i forhold til tegneseriekarakterene de er basert på. Veteran Hans Zimmer tilfører sitt kjente grandiose, brautende gravalvor på musikksiden, noe som forsterker tyngden og alvorlighetsgraden i historien stødig. Man kan også like måten mutantenes relasjoner innad forandres og utvikles på i denne sistefilmen, uten å røpe noe mer spesifikt her. Også skjer det vonde ting altså, som tidligere hintet til. Dessverre. Men sånn er det, når selv ikke mutanter alltid forblir venner. Dark Phoenix er et solid og blant de bedre kapitlene i en serie som fremdeles klarer å holde seg vitalt engasjerende.