Etter 27 års dvale, vender ondskapen igjen tilbake til den lille byen Derry. Den en gang så hardt prøvede Losers Club må finne sammen igjen, etter å ha lovet hverandre en gjenforening om den fryktinngytende skrekklovnen Pennywise skulle komme tilbake.

Oppfølgeren til tidenes mest innbringende skrekkfilm på kino er endelig her, igjen med regissør Andy Muschietti som kunstnerisk ansvarlig. To år har gått for oss, mens handlingen vender tilbake 27 år senere, hvor klubbens medlemmer er spredt for alle vinder. Det er kun Mike som hele tiden har bodd i Derry, og det er også han som ringer og samler de andre for en gjenforening. Nye groteske drap og spor har nemlig i det siste dukket opp i byen, og IT er tilbake!

Muschietti fortsetter historien sin, selvsagt basert på Stephen Kings skrekkelige roman, hvor hans lekne og fengende visuelle øye for særegenheter igjen er noe som gjør filmen forferdelig underholdende! Nå er riktig nok kapittel to en mektig lang film på nærmere tre timer, men dette føles så riktig, så riktig. Det er derfor man har fått tid til å dykke ned i hver av karakterene her. Det er derfor man blir så knyttet til dem. Og det er derfor filmatiseringen av IT har blitt så knakende god, noe som langt i fra kan sies om de fleste andre King-filmatiseringene som ofte har vært for korte og avstumpende, sett i forhold til de lange og mektige bøkene til King.

Filmens første halvdel føles svært velfungerende og fengende. Introduksjonen og tilbakekomsten av vennegjengen er både medrivende, rørende og fascinerende. Det blir flere tilbakeblikk til 1989 igjen også, så vi får heldigvis se mer av det knakende gode og herlige unge castet fra førstefilmen.

De voksne versjonene spilles godt av blant andre Jessica Chastain (Beverly), James McAvoy (Bill) og selvsagt Bill Skarsgård som Pennywise. Manus og kjemi underholder oss stort med denne gjengen som i flere vakre scener makter å overføre essenser av vennskap og hva som ofte binder oss sammen, ung som gammel. Gjengen er hele denne historiens bankende sjarmerende hjerte, og er et av filmenes sterkeste kort.

En annen av de sterkeste sidene er regissør Muschiettis evne til å variere i spenningen, overraskelsene, og i det visuelle og psykedelisk hysteriske. Den groteske og sorte humoren er aldri langt under overflaten, og nivået av frekkhet og dristige scener er skrudd opp et hakk fra forrige omgang.

Enkeltscener både ser og oppleves som små syretripper av noen fantastiske kortfilmer, og overføringen av ITs enorme kraft og styrende påvirkning på de stakkars karakterene sitter slik stort sett som et skudd. Man sitter nærmest bare og venter spent på neste drapsscene, hva filmen skal slenge i trynet på oss av surrealistiske visuelle godsaker!

Det må dog innrømmes at litt av lufta går ut av klovneballongen når handlinger gradvis går over i det virkelig surrealistiske og de utrolige King-retningene, selv om man jo selvsagt vet det skal og må komme. Selve skrekken er liksom ganske borte mot slutten, alvoret er riktig nok i høyspenn, men igjen står nærmest bare den audiovisuelle bravuren som filmen gjennomgående er så solid på. Heldigvis får våre venner en god behandling av manus og historien også i slutten, så emosjonell forblir riktignok historien helt ut.

Historien om IT er i det hele tatt et svært solid stykke filmatisk arbeide, hvor samtlige av elementene fungere stødig godt og skaper en helhet som er historien verdig. En liten og morsom cameo av King selv i en scene, setter prikken over i-en på en film som evner å formidle følelser, retrosjarm, og menneskelighet over sine karakterer som få skrekkfilmer makter. Dette er mennesker vi bryr oss om, folk man lett klarer å relatere seg til. Avslutningsvis formidles en moral og tankevekkende essens i Kings historie det er umulig ikke å omfavne med både hjerne og hjerte. Da forstår man, til tross for "overflatiske skrekkeffekter, den virkelige dybden og genialiteten bak hans forfatterskap.