Woody har alltid sett på sin oppgave i livet å ta vare på barnet som eier ham, enten det er Andy eller Bonnie. Når så Bonnies nye hjemmelagde leke Gaffen erklærer seg selv som søppel, må Woody belære ham litt om hva det vil si å være en leke. Når hele gjengen med leker en dag tas med på familiens campingutflukt, kommer Woody over et hjertelig gammelt gjensyn i porselensdukken Bo Peep. Woody føler etter hvert for å vurdere både sin familie, og sin egen fremtid.

Ja tenk, det har gått 24 (!) år siden førstefilmen, og hele 9 år siden forrige kapittel. Omgang 4 med de supersjarmerende lekene har da også hatt seg en skikkelig kronglete vei igjennom manusmaskineriet i Hollywood de siste årene. Originalutkastet ble skrotet, og Pixars overhode og grunnlegger John Lasseter ble kastet ut grunnet beskyldninger om kjip oppførsel.

Og slik kan man jo ikke ha noe av, spesielt ikke om man driver lekefabrikken Pixar, må vite! Det nye manusresultatet må sies å heldigvis igjen, uvitende om førsteutkastet, ha blitt gromgodt sjarmerende og nærmest umulig å ikke like.

Tematisk skrives og lages det heller ikke denne gang leketøy med direkte  sprengstoff i, men historien fungerer mer som en pådriver for noe av det som alltid har vært filmseriens sterkeste kort; leke- og barndomsnostalgi, oppvekstminner, nestekjærlighet og familiesamhold.

Ny regissør er det også denne gang i Josh Cooley, en kar som blant annet også skrev den fantastiske Oscar-vinneren Innsiden Ut (2015).

Noen vil selvsagt kalle mye i filmen sukkersøtt oppgulp, mens andre som har levd litt trolig vil omfavne disse sidene som langt mer viktige og treffende enn blaserte mennesker noen gang vil klare å gjøre. Ikke minst blir filmenes kvaliteter på disse områdene tydelige om man sammenlikner de med mye annen familieanimasjon, inkludert mye fra medprodusenten Disney.

For i Toy Story-universet føler man aldri at pedagogikken, moralen og de eventuelle politiske (under)tonene verken er overtydelig påklistret, desperat korrekte, eller sukkerkvalmt smurt utover historien, med bismak attåt.

Hvorfor? Vel... mye ligger i manuset og hvordan enkeltkarakterene rett og slett får være seg selv, enda hvor banalt det måtte høres ut når man snakker om leker av plast og bomull. Som en av karakterene sier på slutten av rulleteksten – ”Hvordan ble jeg levende, og kan snakke?”. Jo, selvsagt fordi man gir liv til døde leker ved å anerkjenne og selv investere liv i dem. Et bankende hjerte er til stede, samtidig som hjernen også er på riktig plass rundt karakterutvikling, narrativ fremgang og de kjernesunne elementene.

Animasjonen er selvsagt til å spise opp! Fotorealismen er tidvis svært slående, som i overflatebehandlingen av lekene, stofflighetene i figurene, og i øvrig nips, antikviteter og snurrepiperier. Enkeltscener har noe så visuelt vakkert over seg at man, i hvert fall som voksen, nærmest blir sittende og måpe.

Som når Woody og takraset av en gaffel-leke som lille Bonnie har laget, vandrer helt alene langs en øde skogsvei. Eller som i en annen scene som er oppriktig creepy og småskummel, med en smellvakker retrodukke som har noen skumle buktalerdukker som ”livvakter”.    

Toy Story 4 evner for øvrig å fornye seg selv igjennom stadig nye leker, gjerne av typen man plutselig husker fra barndommen, figurer som synes å dra med seg både ung og gammel like mye. Dette er mye av selve nøkkelen til filmenes elsk innen hele aldersspennet selvsagt. Tematisk blir film nummer fire ikke minst emosjonell rundt det å gi slipp, gå videre i livet, legge ut på nye eventyr, til evigheten, og forbi. Og med denne erkjennelsen forblir jo i hvert fall ikke et voksent øye tørt innen filmen er slutt.