Clare er en ung irsk fange som sammen med sin mann og barn bor i forvaring på Tasmania, på 1820-tallet. Den allerede miserable tilværelsen utvikler seg til et virkelig mareritt når en sadistisk britisk løytnant forgriper seg på henne og disiplinerer familien på verst tenkelige måte. Med en grusom hevn i blikket, allierer Clare seg med en aboriginsk mann med navn Billy og drar ut i den tasmanske villmarken for å finne løytnanten.

Australske Jennifer Kent er endelig tilbake med sin andre film, etter den særdeles sterke debuten i The Babadook tilbake i 2014. Der hennes første film var en både svært særegen og flersidig skrekkhistorie, er hennes andre film mye det stikk motsatte i all sin brutale enkelhet og rett frem-stil.

Historien om Clare og Billy er Kents høyrøstede og illsinte oppgjør med forfølgelse, brutalitet, vold og overgrep mot en befolkning og mennesker hvis den hvite manns overego er den største årsak bak dette. Slik kan selvsagt denne stygge historien enkelt overføres også til vår egen tid, hvor de siste årenes Metoo-oppgjør bare er nok et ledd og resultat i et oppgjør mot noe av det samme rundt menns behandling av sine medmennesker.

For det er ikke til å stikke under en stol at det er menn som gjør slik, ikke kvinner, og i liten grad også fargede menn, selv om dette også selvsagt forekommer. Og akkurat rundt dette punktet kommer The Nightingale til kort, for Kent er ikke på langt nær like interessert i å problematisere og dykke ned i eventuelle årsaker bak slik oppførsel, som klart og tydelig å vise slik oppførsel.

Filmen får slik en brutal råhet over seg hvor kamera ikke viker for verken gjentatte stygge voldtekter, andre overgrep, og til og med drap på barn, noe som er en filmatisk sjeldenhet i seg selv. Denne råheten er på et vis både beundringsverdig nakent ærlig, på den annen side med på å gi filmen et tydelig preg av å være kunstnerisk (over)enkel.

Borte er den visuelle og narrative lekenheten som preget The Babadook, og tematisk dykkes det ikke særlig ned i problematiseringer rundt menneskelig ondskap eller hevn som fenomen. Her får vi servert ting akkurat slik det skjer, verken mer eller mindre.

Hovedrollen er imponerende stødig spilt av Aisling Franciosi, men det oppleves nærmest som et direkte feilsteg å sette kjente fjes i disse sentrale rollene. Ikke minst gjelder det Sam Claflin (The Hunger Games, m.fl.) i rollen som den store stygge løytnant Hawkins. Dette handler mye om at man nærmest hver gang blir dratt litt utav historien når man ser et kjent ansikt, hvor en ukjent skuespiller fort kunne blitt hakket mer innsugende og realistisk for historien.

Han, sammen med mange av de mest sentrale mannskarakterene, lider også under veldig stereotypisk ond fremstilling, noe som ytterligere skaper det enkle over filmen og hvor man derfor enda mer sitter og så gjerne skulle sett litt mer dybde rundt hvorfor disse mennene er så onde og skruppelløse.

The Nightingale blir slik derfor en ”enkel” film i måten de narrative grep sjeldent griper inn og klipper bort lange tagninger og scener, men heller lar dem rulle og gå, uten at dette nødvendigvis synes å tjene filmen så veldig mye. Kent kunne med fordel brukt klippesaksa litt her og der, om ikke annet for å fortette både historien og effektene av handlingen. Slik The Nightingale har blitt, blir den, ganske utrolig ironisk egentlig, svakere og mindre effektiv i sin energi, slag og spark etter dens fæle og voldsomme åpning, selv tatt den også videre vonde handlingen i betraktning.

Men la det være klinkende klart – Jennifer Kents grusomme skildring av urett, overgrep og mye av det absolutt verste ved oss mennesker, gjør inntrykk langt inn i magen og ryggraden. Dette er over hodet ingen skrekkfilm, selv om den merkelig nok også promoteres slik, men en dørgende realistisk fæl historie. Dens filmatiske råe enkelhet gjør virkelig inntrykk, og tematisk er den selvsagt en veldig viktig film som skremmende mange mennesker kan ha godt av å se og ta til ettertanke. Kunstnerisk og opplevelsesmessig har den dog sine begrensninger, og er selvsagt ikke akkurat noe gladfilm eller noe en ser for å få tilbake troen på menneskeheten. For, selv om det også er lyspunkter her, kan historien dessverre i aller høyeste grad overføres på vår egen tid. The Nightingale blir slik en dobbeltsidig tristesse over vår egen rase, og en påminnelse om så mangt vi kanskje alt for ofte lukker øynene for. Regissør Kent akter å åpne øynene våre og tvinge oss til å se på. En ærlig, beundringsverdig og forståelig sak dét.