Regissør Jennifer Kent er tilbake for å sjokkere nok en gang. Denne gang er skrekkens fortegn fjernet og fokuset ligger på å fortelle en sjokkerende historie på en ærlig måte slik at den får et godt grunnlag til å bli like skremmende, men på andre premisser. Dramaet fungerer urovekkende godt, til og med når brutaliteten tar overhånd.

Den unge jenta Clare (Aisling Franciosi) er en straffedømt kvinne som bor sammen med sin straffedømte mann og deres felles barn. Når autoritære figurer voldtar Clare foran ektemannen, bryter helvete løs. Clare kommer unna hendelsen med livet i behold, mens mannen og barnet må begge bøte med livene sine. Den traumatiserende hendelsen får Clare ut på hevntokt og hun ønsker kun å se blod flyte for de brutale hendelsene som ble gjort med henne og familien.

Sist gang Jennifer Kent hadde en film ute, klarte å hun trollbinde de som virkelig likte filmen hennes «The Babadook». Jeg synes filmen var en herlig tilvekst til grøssersjangeren, men jeg ser også at filmen ikke var for alle. «The Nightingale» er en tilsvarende polariserende film som nok vil splitte sitt publikum. Den har en litt sær tilnærming til hevnthriller-sjangeren, gjør det på brutalt vis og presenterer det i 4:3 format – noe som kan virke litt merkelig når man ser det på en stor skjerm. Dette betyr i praksis at vi får svarte striper på sidene i stedet for over og under, og bildet ser nesten kvadratisk ut. Det er langt fra noe nytt grep i dagens populære filmverden, men det er ikke ofte vi ser et slikt bildeformat. Uansett så fungerer det rimelig godt og bidrar til at filmen føles å være plassert godt på utsiden av det ofte litt standardiserte Hollywood-formatet.

Det Jennifer Kent har klart med «The Nightingale» er å lage en styggvakker film som drar med seg brutalitet og den ene voldshandlingen etter den andre, uten at det blir helt grotesk. Det er noe vakkert over hvordan Kent har laget denne filmen, og mye er grunnet noen usedvanlig gode rolleprestasjoner. Det å se den nydelige og yndige Aisling Franciosi (kjent fra «The Fall») spille ut et voldsomt raseri med sin forsiktige og følelsesladde fremtoning er et vakkert filmatisk skue ved siden av Sam Claflin («Me Before You» og «Love, Rosie») som spiller ut sin mørkeste side til nå. Det er uvant å se Claflin i en slik rolle, men han klarer seg jaggu godt.

En film som tar inn over seg rasisme, klasseskiller, brutalitet, menneskelig ondskap og en vanvittig hevnlyst er slettes ikke en film for sarte sjeler. Filmens to første voldelige scener er som et kraftig slag i magen og etter hvert som filmen drar seg sakte fremover er det som om magen kjenner fantomsmerter helt til siste åndedrag. Dette er en vond film å se, men også filmatisk vakker i all sin enkelhet. For meg er dette nok en innertier fra Jennifer Kent. Jeg synes kanskje «The Babadook» var enda sterkere, men dette er en mer rystende og vond opplevelse.