---

Terningkast:


Ingress:

Etter at Cecilia lykkes med å flykte fra sin voldelige og manipulerende samboer i forskeren Adrian Griffin, starter hun et nytt liv i nye omgivelser. Når hun også får beskjed om at han plutselig har tatt livet av seg og hun er blitt testamentert en betydelig sum, begynner hun endelig å se lyst på livet igjen. Likevel er det som om hun stadig føler seg iakttatt, noe som skal vise seg å være mer berettiget enn noen vil tro henne på.

Anmeldelse:

Regissør Leigh Whannel er kjent som både skuespiller, regissøren bak filmene Insidious 3, Upgrade og nå The Invisible Man, samt intet mindre enn produsent for nesten alle Saw-filmene. Fullt så skrekkelig og fæl som sistnevnte voldspornoserie er ikke hans siste film dog, selv om Elisabeth Moss i hovedrollen også får kjørt seg voldsomt innimellom.

Og la oss bare starte med noe av det beste først, for Moss gjør en av sine beste roller som den plagede Cecilia Kass der hun går igjennom nærmest hele følelsesregisteret og sinnsstemningene i løpet av den nesten to timer lange filmen. Her oppstår det etter hvert klassiske spørsmål rundt hvem som roter og soser – er Cecilia blitt gal, eller er det faktisk noen der ute som vil skade henne?

Tematisk er filmen laget i diverse varianter mang en gang, helt tilbake til klassikeren med samme navn fra 1933. Årets utgave er imidlertid både oppdatert og skrevet inn i vår #metoo-tid, noe som gir den en ekstra underliggende kraft selvsagt.

Konseptet med en usynlig mann er minst like vanskelig å svelge også i dag dog, åpenbart, men Cecilias onde samboer fungerer også som et symbol på en jævel av alle de tusenvis som forfølger, stalker, mentalt og psykisk torturerer sin (vanligvis) kvinnelige partner her i verden. Det er følgende ikke vanskelig å dra koblinger til noe langt mer jordlig og realistisk fælt enn en usynlig mann her, noe som heldigvis gir filmen en litt mer troverdig side også.

På den annen side... The Invisible Man krever altså at man sluker konseptet, og det er her filmen nok vil slite på mang en seer. Én ting er usynlig-konseptet. En annen ting er at man lurer fælt på hvorfor noen bruker så mye tid på slike meningsløse aktiviteter. At det lugger litt i måten Cecilia reagerer og agerer på innimellom. At andre ser på henne som gal, føles også litt gammelt og ’sett det før’- aktig, noe som gjør filmen i lengre perioder frustrerende forutsigbar og irriterer minst like mye som den eventuelt også fenger.

Dens lange spilletid resulterer videre i lengre tunge og uspennende partier og gjør den ikke så fortettet spennende som den kunne blitt. Den er for øvrig ikke så skummel som den selv skal ha det til, og et par ulogiske merksnodigheter dirrer plagsomt i bakhodet filmen igjennom.

Når dette er sagt, er Whannels filmatisering en nokså stødig, pen og tidvis heftig beretning om et voldelig forhold, med en engasjerende stå på-kvinne i sentrum og med en slutt som sitter best av hele filmen. Forestillingen byr på et fåtall virkelig herlige småscener, dog med litt for lange daffe partier imellom og mangler litt av vår tids mer intelligente spenningsfilmers flerlagskvaliteter. Alt i alt likevel en fin-fin filmatisering av et vanskelig konsept å fortelle i vår tid, og som byr på vonde linjer rundt hvordan vi mennesker virkelig kan gjøre livet jævlig for hverandre, usynlig eller ei.