---

Ingress:

Grev Dracula har ikke spredd frykt, avsky og oppnådd suksess helt på egenhånd. Den blodtørstige djevelen har nemlig en høyre hånd i sin trofaste tjener, Renfield. Etter hundrevis av år er imidlertid sistnevnte rimelig lei. Lei av all piskingen, tjenestegjøringen og sin særs narsissistiske sjef. Nå vil han isteden få seg et eget og selvstendig liv, men sjefen vil det selvsagt annerledes!

Anmeldelse:

Nicolas Cage opptrer her i en hakket mer kommersielt anlagt film enn hva han har gjort de siste årene. Etter flere både snodige, alternative og tidvis riktig gode indiefilmer, har han her trådt inn i rollen som selveste Dracula! I regi av Chris McKay, som blant annet har regissert LEGO Batman-filmene, får vi servert et tidvis riktig så blodig og saftig måltid her.

Historien er altså den om Draculas sidekick og høyre hånd i Renfield, spilt av Nicholas Hoult, kjent fra filmer som X-Men, Mad Max: Fury Road, og den nylige fabelaktige The Menu. I rollen som Renfield er han en forholdsvis vanlig kar, bortsett fra når han spiser insekter. Da får han superkrefter, delvis grunnet en forbannelse som Dracula selv ga ham for lenge, lenge siden. For å komme seg ut av denne onde sirkelen, hvor dagene går med på å sanke inn uskyldige mennesker så sjefen kan få slukke tørsten, må han bryte ut og komme seg bort i fra mørkets fyrste. 

Underveis møter han på den småhissige og utålmodige politibetjenten Rebecca, spilt av alltid festlige Awkwafina (The Farewell). Hun er historiens morsomste alibi, og har fått et manus som reflekterer dette, selv om også Awkwafina har vært bedre og langt mer festlig før, ikke minst i Crazy Rich Asians. 

Morsom er filmen dog for øvrig også, selv om den ikke setter lattermusklene helt ut heller. Manuset føles liksom litt halvhjertet og enkelt, som om man ikke har gått noe voldsomt inn for å finskrive dialoger og replikker. Da oppleves heller enkelte scener med Cage som Dracula, bedre. Cage både ser og ikke minst høres veldig bra ut. Komitalentet hans kommer liksom til sin rett her, bak hvit ansiktssminke, groteske kroppslige skader og sylskarpe tenner.

Renfield har flere skikkelig saftige actionscener, og aldersgrensen på 15 år er berettiget. Her flagrer det nemlig blod, kjøtt, kroppsdeler og det som verre er veggimellom stadig vekk, i en film som føles like mye som en superheltfilm, som en skildring av Dracula.

Karakteren Renfield og hans superkrefter er nemlig mer i fokus enn Dracula selv, og hans kamp mot sine indre demoner og generelle utfordringer føles slik nært beslektet diverse kjente superhelter. Filmens stil, uttrykk og visuelle særtrekk minner også veldig mye om Batman, Jokeren og Gotham City, noe som ytterligere tilfører filmen dette super- eller antihelt-preget. 

Renfield er som film tidvis både morsom, herlig gal, saftig og kjøttfull. Camp-preget glimter til innimellom, og mengder med digitalt blod, innvoller og kroppsdeler, gjør dette til en underholdende voldsballett fra regissør McKay og manusforfatterne Ryan Ridley og Robert Kirkman. 

Helhetspreget er imidlertid litt varierende, med lengre småkjedelige partier som blant annet avslører en svært enkel handling, og hvor actionbasert fremgang stort sett er det eneste historien har å gå på. Vi blir heller aldri voldsomt engasjert av Renfield og de andres historie, utover et overflatisk nivå. Dette er en slik type film som oppleves helt grei, og med glimtvise gullkorn og kjøttfulle actionscener, men som til slutt føles å ikke helt klare å nå toppen og de virkelige høyder. Men å se Nic Cage i rollen som selveste Dracula, er en fornøyelse!