Arkeolog Dr. Henry Jones underviser på universitetet, men går inn i pensjonsalder da han plutselig blir kontaktet av en gammel kjenning. Datteren til hans gamle kollega Basil Shaw og hans guddatter, Helena, ønsker å få Jones med på å lete etter den andre halvdelen av et særdeles farlig og viktig instrument. Ikke overraskende er det også andre som vil ha kloa i gjenstanden, blant andre den farlige nazisten Jürgen Voller. Jakten fører dem over hele verden, og tar dem med på en internasjonal reise.

Etter Steven Spielbergs fire første filmer i den legendariske filmserien, er det nå James Mangold som har tatt over registolen for den femte og siste Indy-filmen. Mangold står bak solide filmer som Walk the Line (2005), Le Mans’ 66 (2019) og Logan: The Wolverine (2017). Med Indiana Jones and the Dial of Destiny forsøker han å smi på nostalgiske strenger og heidundrende action av godt gammeldags Indy-format. 

Vel, Mangold er ingen Spielberg, noe som merkes i den påfallende forskjellige filmstilen disse to regissørene kjører, men han kan sin action likevel, noe som tilfører denne filmen kvikk, effektiv og god underholdning i enkelte partier. 

Det hele starter med en lang og heftig åpningsscene ombord på et tog under tyskernes okkupasjonsperiode på 40-tallet. En ung Indy (meget godt datagenerert Harrison Ford) forsøker sammen med kompis Basil Shaw (Toby Jones) å sikre den ene av de to delene av innretningen som kan forutse tid og hendelser, noe som kan (mis)brukes til å styre historiske utfall.

Så hopper vi frem noen tiår, til 1969, hvor nazi-Voller (Mads Mikkelsen) igjen dukker opp og vil ha kloa i artefakten, selvsagt for å forandre utfallet av krigen til nazistenes fordel. 

Samtidig varsles det under åpningssekvensen at denne filmen kommer til å bli en meget CGI-tung affære. På godt og vondt. Behandlingen av Fords ansikt er tidvis vanvittig bra gjort, samtidig som han også får noe plastisk og glassaktig over blikket som likevel røper at dette er CGI. Filmen bader seg forøvrig videre også i veldig mye påfallende CGI og databehandlinger, noe som dessverre gjør veldig mye med opplevelsen. 

Greit nok at Indy-filmene ikke har hatt troverdighet som sin største målsetting, det er jo tross alt eventyrfilmer dette her, men i film nummer fem blir det så påfallende at det forstyrrer og ødelegger.

Foruten foryngelse av ansikter og skuespillere/stuntmenn, er også biljaktene skrudd opp så vannvittig i hastighet, at man regelrett skjønner kun i kraft av dette at alt foregår foran en grønnskjerm. Kontrasten til de virkelig gode stunt- og actionfilmene, som eksempelvis Mission:Impossible-filmene, blir her så påfallende at man kjenner smaken av data- og plastikk i munnen underveis. Det føles rett og slett bare ikke bra. 

Ellers er historien like enkel som det episodiske narrativet i nevnte M:I, Fast & Furious-filmene, med flere. Det hoppes frs den ene lokasjonen, til den andre. Fra USA til Marokko, så til Hellas, så til Sicilia. Dette er svært pene steder riktignok, og tilfører denne eventyr- og arkeolog-følelsen som selvsagt passer filmen ypperlig. 

Men altså, dette er enkle saker. Action-sekvensene er hysteriske i tempo, overdrevet så det holder, dog dyktig gjort sånn stort sett. Spørsmålet er om filmen har noe mer å by på? Det må i så fall bli nostalgi og fan-tilfredsstilling. Akkompagnert av John Williams kjente Indy Jones-tema, svinger det i små doser av god nostalgi her og der, og Harrison Ford er det jo alltid morsomt å se igjen i rollen. Men der stopper stort sett også fascinasjonen for en film som fenger bare sånn passe.

Eller, det vil si… Phoebe Waller-Bridge i rollen som Helena Shaw er god, spenstig og gjør historien veldig godt. Samspillet mellom henne og Ford er filmens herligste, selv om det også her kunne gnistret langt mer av manus, spesielt i humoren som ofte blir så som så, mens det virkelig burde kunne slått gnister.

Det er i det hele tatt mye som føles bare så som så i denne filmen. Det er også vanskelig å se for seg i hvilken annen film eller setting et så banalt og flåsete plott som denne historien etter hvert utvikler seg mot, hadde blitt tatt godt imot i 2023. Sånn sett lukter det hakket mer kalkun av dette, enn genial historie- og manusskriving. Den massive CGI-bruken føles også i store deler som en eneste stor mørk graut av dataspekkede scener. 

Sleng inn Antonio Banderas i en meningsløs og knøttliten birolle, i en film man glemmer like fort som man kom, og opplevelsen av Indiana Jones and the Dial of Destiny kan stort sett beskrives således. De siste fem minuttene av filmen er dog søt og sjarmerende, og varsler vel at nå er det nok for gamlefar Indy, som forøvrig kun svinger den velkjente pisken én gang i løpet av filmens mektige 154 minutter.

Den klassiske magien er rett og slett borte, og det er ikke bare fordi undertegnede har sett dusinvis av liknende filmer i sitt liv, men fordi vi alle har sett haugevis av slikt i mange tiår nå. De første filmene i serien hører rett og slett til en annen filmhistorisk tid, i dobbel forstand, og effekten merkes godt nå i 2023. Det føles derfor helt greit om Indy og Ford slenger hatten på hylla nå, for i likhet med at vi alle blir eldre, føles denne filmen som en øvelse i å ikke klare å la gode filmhistoriske skatter få ligge i fred. Så nok nå, si.