---

Ingress:

Tilbake til Nazi-Tysklands storhetstid finner vi Indiana Jones (spilt av Harrison Ford) ombord på et tog med en artifakt som han ønsker å slå kloa i. Og med teften til Indy så går det rimelig greit etter planen selv om artifakten kanskje ikke helt havner i trygge hender så blir den i hvert fall ikke en del av nazistenes armé. Vel... helt til vi befinner oss i New York på slutten av 60-tallet hvor nazistene er på ferten av artifakten igjen. Og da må den aldrende eventyreren Indiana Jones nok en gang svinge pisken og ta på den infamøse hatten på vei ut i et helt nytt eventyr!

Anmeldelse:

Ja, jeg er av generasjonen som vokste opp med Indiana Jones. Personlig så har jeg aldri sett noen av filmene på kino da jeg nok var litt for ung til å faktisk komme inn på kino, og var aldri gira nok til å betale for å se «Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull» da den gikk på kino – noe som viste seg i ettertid å være et klokt valg. Vel, for å få det unna med en gang så synes jeg ikke den er SÅ forferdelig som alle skal ha det til, men jeg er absolutt med på at det er den svakeste av Indiana Jones-filmene og at den ikke klarte å finne den helt samme magien som de gamle filmene. Jeg var meget spent på denne nyeste (og mest sannsynlig siste) filmen om eventyreren Indiana Jones og uten å ha sett noen klipp gikk jeg og så den på kino. Nå har jeg sett den igjen på 4K på hjemmekinoen og jeg må si at den gir meg litt av det jeg har savnet fra denne franchisen – samtidig som tidskoloritten også plasserer meg på et sted som virker å kle den aldrende Harrison Ford (kjent fra Star Wars-filmene og «Air Force One») i skikkelsen til den legendariske filmrollen som heter Indiana Jones. Det var altså mye som dro meg i riktig retning og som samtidig også klarte å pirre nostalgi-faktoren, som jeg er rimelig sikker på at er en avgjørende faktor i grunnlaget for min entusiasme for «Indiana Jones and the Dial of Destiny».

Det er litt smårusk her som gjør at jeg ikke blir overbegeistret. Scenene i starten hvor Harrison Ford er gjort yngre ser ikke så god ut som man kunne håpet på og virker litt klossete og unødvendig. Jeg hadde heller sett at de brukte en yngre versjon som lignet i stedet for at jeg blir dratt ut av filmen – litt på linje med de døde skuespillerne som gjenoppsto i Star Wars-universet ved hjelp av dataanimasjon og ble så synlig at det gjorde litt vondt i filmsjelen. Det er ikke krise for Indiana Jones, men det er litt skuffende også.

Punktet som gjør at jeg ikke helt koser meg i hver eneste scene som Indiana Jones er med i er at han deler mange av de scenene med Phoebe Waller-Bridge (kjent fra «Fleabag» og «Solo: A Star Wars Story») sin rollefigur, Helena. Helena er en rollefigur som jeg fint hadde klart meg uten og jeg synes faktisk at filmen trekkes ned litt når det er fylt på med en rollefigur som jeg bryr meg lite om, men som følelsene heller går i retning av irritasjon. Hun beriker verken universet eller filmen som helhet nevneverdig – nesten på linje med Mutt Williams (spilt av Shia LaBeouf) i den forrige Indy-filmen.

Eventyret i filmen er derimot absolutt noe jeg koser meg med og jeg synes, selv om filmen tar en litt uventet vending mot slutten, at dette er en fullverdig Indiana Jones-film og en underholdende film som tar for seg av det gamle eventyrkaliberet som Hollywood-filmer engang verdsatte høyere enn andre sjangerfilmer. Det er godt gjort av regissør James Mangold (kjent for «Walk the Line» og «Copland») å skape denne atmosfæren og videreføre Indiana Jones-filmene på denne måten.

Hele moroa er kanskje bare tidvis avbrutt av en OK antagonist som får litt for lite tid på skjermen i mine øyne. Antagonisten, en nazist (er det noe man automatisk er mer ultra-antagonist av egentlig?), spilles av Mads Mikkelsen (kjent fra blant annet «Jakten» og «Doctor Strange») i en rolle som er nødt til å innfinne seg i å spille andrefiolin når Indiana Jones befinner seg i samme film.

Konklusjon:

Jeg storkoste meg da jeg så denne på kino, og jeg koser meg med gjensynet nå på det lekre 4K-formatet. «Indiana Jones and the Dial of Destiny» fungerer godt og er en verdig og eventyrlysten avslutning for Harrison Fords ikoniske rollefigur. Selve hovedantagonisten skulle jeg gjerne sett enda mer av, men det er OK med tanke på at det er siste gang Ford inntar denne rollen. Det er ikke på høyde med de gode gamle filmene, men det er i samme ånd og dermed synes jeg også at regissør James Mangold har gjort en flott jobb. Terningkastet blir en uhyre sterk firer.