---

Ingress:

Ettersom Rise of the Planet of the Apes ble en stor suksess, fikk begge de to neste filmene i den planlagte trilogien tommel opp fra filmstudioene. Heldigvis for oss filmelskere, for den andre filmen viser at en enormt underholdende trilogi er ferd med å ta form.

Anmeldelse:

Det er gått noen år siden vi først fikk oppleve Caesars fremgang og direkte evolusjon fra ape til… tja, en hybrid mellom menneske og ape. Apene er nå bosatt dypt inni skogen og menneskeheten er en slagen rase som sliter etter epidemien som nesten utslettet oss alle. Når de to rasene braker sammen, sammen med en ape som ønsker å ta tronen fra Caesar, brygger det opp til storm.

OK, så digget jeg virkelig «Rise of the Planet of the Apes», og jeg slukte rått det jeg ble servert fra første sekund. Jeg var derimot litt moderat i min begeistring da jeg første gang så «Dawn of the Planet of the Apes» for et par år siden, men jeg var likevel godt underholdt gjennom hele filmen. Ved mitt første gjensyn av filmen – denne gang på 4K-formatet – er jeg derimot overbevist. Jeg hadde vel egentlig forventet at jeg skulle få en ren og tilsvarende oppfølger da jeg så filmen første gang, men etter å ha justert meg og funnet meg til rette med at «Dawn of the Planet of the Apes» er en litt annen type film, finner jeg filmen uhyre interessant.

For hos denne filmen er det mye å ta tak i. Ikke bare er filmens tone helt annerledes, men dramaturgien er også fordelt på en annen måte. Og egentlig er det en styrke, mer enn et punkt som gjør at filmene viker fra hverandre. Karakterene har andre agendaer, andre mål og andre veier å gå, for ikke å snakke om at menneskene er byttet ut. Det er noen nye fjes blant apene, men menneskene er nye av forskjellige grunner. Hos mange andre trilogier – egentlig de fleste – er ikke utskiftningene så drastiske hos én gruppering, mens det hos den andre ikke er like drastisk. Dette skaper en fabelaktig dynamikk som fungerer (omtrent) optimalt via filmens oppbygging. På den ene siden kan karakterer som man kjenner godt få utfordre seg, mens man hos de andre må bygge opp tillit og skape nye relasjoner. Innføringen av dette er et herlig friskt pust i den konvensjonelle måten å bygge opp trilogier på.

Den konvensjonelle måten brytes også opp gjennom at det er skjedd et skifte av regissør underveis, uten at filmene lider noe av det. Tvert i mot så virker det å ha en positiv effekt og det gir utspring i den fine dynamikken som oppstår i filmene både individuelt og samlet. «Dawn of the Planet of the Apes» er ingen enorm klassiker, men som midtpartiet i en trilogi er den innmari god. Vi tas med videre i et spennende filmatisk uttrykk og får såpass mange nye innspill gjennom nye karakter og videreutvikling av de allerede godt etablerte karakterene, så det er vanskelig å ikke la seg rive med om man allerede likte den første filmen.

De to første filmene er på hver sin måte super underholdning, hvorav den første kanskje trekker det lengste strået. Det skal likevel komme frem at stråene fraviker hverandre med en liten millimeter. Med andre ord: En varm anbefaling er herved servert.