---

Ingress:
... men Shutter Island oppleves likevel som litt for enkel plottmessig.

Anmeldelse:
Politibetjent Teddy drar med sin nye partner Chuck til øya Shutter Island, der et mentalsjukehus for de aller verste tilfellene holder til. En pasient, Rachel Solando, har nemlig rømt, og det er opp til Teddy og Chuck å finne ut hva som har skjedd med henne. Etter hvert som de kommer dypere inn i saken, begynner det derimot å gå opp for Teddy at noe ikke er som det skal være...

Martin Scorseses nyeste har endt opp med å bli en thriller med grunnelementer i psykologi og konspirasjonsteorier, og i det hele tatt har det blitt en spennende historie. Tidvis minner stemninga ikke så reint lite om den man kan finne i de aller gufneste skrekkfilmene, og mystikken i at du hele tida driver og lurer på hva i guri land og rike som egentlig skjer, gjør at du følger spent med og ikke får tid til å kjede deg.

Likevel begynner det dessverre å dale ettersom vi nærmer oss klimaks og ting har begynt å bli så innvikla at du har glemt de forskjellige puslespillbrikkene bort på veien. For bare for å ta dét først, så er det igrunn en veldig forvirrende film. Den er satt i sammen av MANGE mosaikkdeler, og etter hvert blir de så blanda at du sliter med å se det helhetlige bildet. Det hadde jo for så vidt ikke vært noe problem hvis man bare hadde fått ei tilfredsstillende forklaring mot slutten, men isteden virker det som om kjære herr Scorsese har tydd til ei ganske enkel reserveløsning som gjør at han kan slippe unna med det aller meste av løse tråder. Uten å røpe for mye her, kan jeg jo nevne at det godt er mulig at slutten har vært planlagt å være akkurat sånn gjennom hele historieutviklingsprosessen, men for meg virker det faktisk litt som om man har tenkt som så at "øy, dette blir for vanskelig å løse opp; vi bare fyre opp med en sånn en slutt, vi, så redder vi oss uten å trenge å nøste sammen kaoset." For ikke å glemme at jeg har sett lignende slutter i lignende filmer litt for mange ganger før, og at det sånn sett ikke oppleves som den overraskelsen den sikkert var tenkt som.

Men filmen har da sine kvaliteter. Som sagt er det omtrent hele veien veldig spennende og engasjerende, og den reiser en del interessante spørsmål rundt hvor grensa for når man er gal går, og om åssen vi egentlig kan vite om alt som skjer rundt oss er virkelig eller bare en illusjon. Og åssen kan vi egentlig vite om en person er gal eller ikke, når det at vedkommende nekter for det sjøl, kan tolkes som et bevis på en sinnssjukdom? Filmen byr i tillegg på mange pene foto, og den er lekkert klippa.

Shutter Island er ikke så innovativ som man kanskje hadde forventa fra en regissør av Scorseses kaliber, men den greier seg likevel bra som en drivende og ubehagelig thriller.