Vi befinner oss på midten av nittenfemtitallet. Det er en mørk og grå dag som bygger opp til storm. U.S. Marshal Teddy Daniels og hans kollega er på vei til Shutter Island med båten. De skal besøke en mentalinstitusjon for kriminelle psykisk syke mennesker for å etterforske forsvinningen av en pasient som ble borte fra et løst rom uten spor. Men noe er ikke helt som det skal på institusjonen på Shutter Island og man hører rykter om at det er en ekstra pasient som ikke er oppgitt. De begir seg ut på et oppdrag for å finne sannheten, men det er ikke uten risiko å etterforske på slike lukkede steder...

Det å bruke en mentalinstitusjon for et mysterium er et smart trekk. Slike steder er litt tabu i vårt samfunn. Til og med i dag. Mange vet ikke helt hva som skjuler seg bak slike murer. Mye har forhåpentligvis skjedd siden den tid, men det er noe med slike steder. De er så lukket og det er så lett å manipulere pasientene. Her får vi se hvordan det kunne ha vært på 50-tallet i en slik institusjon. Mentalsykehuset man her får presentert er veldig creepy og setter mye av stemningen rundt filmen. Det trekkes også litt paralleller til tyske konsentrasjonsleirer som er ganske sterke.

Filmen er basert på en roman av Dennis Lehane, og må ha vært en meget krevende oppgave å lage film av. Dette føles som man innimellom har hentet inspirasjon fra en del aldre filmer helt tilbake til 1930-tallet. Her får vi servert scener med pianomusikk med litt strykere som man er vandt til fra eldre tider. Siden dette skal gjenspeile 1950-tallet er denne stilen filmen benytter litt passende. Martin Scorsese har nok forsøkt å få dette til å bli noe annerledes enn det man vanligvis ser med disse dagers filmer, og han lykkes forsåvidt i det, men det føles ikke alltid like givende å se på. Filmen kan nok oppfattes som litt kjedelig i begynnelsen og er en litt tung film å komme inn i, men den flyter veldig mye bedre etter hvert.

Man føler at stemningen ligger å ulmer allerede fra filmens begynnelse. Man vet ikke helt hva man skal forvente seg og det er et fint mysterium man blir stilt overfor. Det hele er litt psykotisk til tider og man vet ikke helt om man kan stole på alle tråder man får utdelt. Men man danner seg et bedre og bedre bilde over hva sannheten er etter hvert som filmen skrider framover, men man er ikke sikker på hva som er tilfelle før slutten har truffet inn. Vi blir sugd inn i filmen fra midten og ut for å finne sannheten sammen med U.S. Marshal Teddy Daniels.

Første gang jeg så Leonardo DiCaprio synes jeg bare han var en fløtepus, men jo flere filmer jeg ser av ham jo mer overbevist er jeg om at han er en fremragende skuespiller. Også i denne filmen gjør han en veldig god og sårt trengt rolleprestasjon for å få filmen til å fungere så godt som den etter hvert gjør. Vi treffer også andre profilerte storheter som Ben Kingsley, Max von Sydow og Mark Ruffalo.

Selv om filmen begynner litt tregt er den et eventyr fra midten og utover. Det krever litt introduksjon for å få konseptet til å fungere. Om man liker mysteriumfilmer eller psykologiske thrillere er dette en film man bør få med seg. Dette er kanskje mer en film for det mer voksne publikum og noe de store massene ikke vil synes er like god. Hvis man bare ser på traileren, er det en helt annen film man får servert. Filmens historie er jo også litt kompleks å følge, men jeg synes det bare gir substans til filmen. Det er litt vanskelig å sette karakter på denne filmen fordi den i begynnelsen ligger på en god firer, men etter hvert viser den sitt virkelige potensiale for så å ende med en virkelig god slutt. Jeg slenger til med en femmer for denne filmen som føles som veldig god etter å ha sett den, og det frister til og med til et gjensyn. Martin Scorsese viser med denne filmen at han framdeles kan skape god underholdning.