---

Ingress:

Jeg har sett et par av Lukas Moodysson sine filmer tidligere, hvor «Fucking Åmål» er den som festet seg aller best. Der ble et ungdomsliv i en liten svensk småby portrettert anno slutten av 90-tallet. I «Tillsammans» serverer Lukas Moodysson en liten lykkepille pakket inn et bofellesskap hvor 70-tallet møter livsstiler, relasjoner, opp- og nedturer, holdninger, samt legninger innenfor en kort periode.

Anmeldelse:

Når Rolf (Michael Nyqvist) slår kona Elisabeth (Lina Lindgren), tar hun med seg ungene og flytter inn til broren sin Göran (Gustaf Hammarsten) i bofellesskapet han er en del av. Når de kommer inn i bildet settes forholdet mellom de boende på prøve og ting begynner å skje. Legninger kommer og går, gjensidige åpne forhold blir kanskje ikke så gjensidig åpne lengre og de dørene som var stengt står kanskje litt på gløtt likevel? Velkommen til «familien Tillsammans» hvor alle er velkomne! Eller? 

Fargepaletten og bruken av et filter som gjør at filmen glir rett inn i 70-tallet, er det som stikker seg frem som et av de sterkeste grepene for at filmen «Tillsammans» fungerer såpass bra. Hadde de plassert denne filmen i nyere tid, eksempelvis år 2000 da filmen ble utgitt, tror jeg ikke relasjonene og effekten rollefigurene har på hverandre kunne stått like sterkt. Den lesbiske feministen som nekter å barbere seg (både her og der), den lite selvsikre homofile, den vaklende mannen som er i et åpent forhold (men som kanskje ikke ønsker å ha forholdet åpent), den frie jenta som er den andre parten i det åpne forholdet (men som egentlig ønsker å utforske på flere plan), barna med fri oppdragelse som egentlig vil være som alle andre, den kjøttfrie hverdagen som egentlig blir bedre om alle bare spiser pølser osv. Det er så mye herlig å ta tak i her, som regissør Lukas Moodysson får mye bra ut av. Han boltrer seg på manusfronten med et arsenal av rollefigurer som alle skal ut på som karakterutviklingsreise, og man ser virkelig hvordan det smitter over på regien. Han virker å holde litt tilbake, men kun til det beste for filmen og dens utfall. Det blir nemlig en herlig og skrudd liten film hvor feelgood-faktoren er høy og altoppslukende.

Dette er en av de svenske filmene fra en tid hvor jeg egentlig så en del svensk film, som jeg aldri fikk med meg da den ble utgitt. Men jeg føler, med dens atmosfære og utseende, at den er litt tidløs. Moodysson har gjort en god, men enkel jobb med å sette standarden for å få dette til å føles ut som en film lagt til 70-tallet. Og selv på Blu-ray er det en film som ser og høres ut som den ble laget for omtrent 50 år siden. Det kler filmen godt, og jeg synes også at den fungerer godt med denne rammen plassert rundt historien.

Det er ingen skuespillere som gjør seg bort med sine roller, og jeg synes samspillet til tider er forfriskende og lekent både verbalt og fysisk. Skuespillerne treffer godt med å plassere oss ved deres side i dette livlige bofellesskapet, og manuset legger til rette for at vi skal bli passe kjent med dem alle. Det er nok litt mye som skjer til tider, men ikke noe som står i veien for at man klarer å holde følge. På sitt beste er «Tillsammans» en sprudlende herlig film om forskjellige mennesker som finner seg selv rundt og i den store «familien», mens den også setter fokus på forskjeller, holdninger og relevante samfunnsspørsmål vi stiller den dag i dag. Terningkast fire.