En mann våkner opp uten å huske noe. Han vet hverken hvor han er, hvem han er eller hva han heter. Ved siden av seg finner han et lik av en dame. Kan det være ham som har drept henne? Og som ikke det skulle være nok er det noen som er etter ham. Han famler rundt i den mørke byen og forsøker å finne svar på hvem han er og hva han gjør der. Men jo mer han graver i sine egne minner, jo mørkere blir det. Etter hvert finner han også ut at han har noen helt spesielle evner som han prøver å utvikle og bruke. Han forsøker så best han kan å holde seg borte fra politiet som er etter ham og de mystiske fremmede skapningene som forsøker å fange ham. Han forsøker å komme til bunns i mysteriet rundt hvem han er og ellers hva som er spesielt med denne merkelige byen...

Filmen begynner med at det er mørke. Men så kommer noen fremmede skapninger som er like gamle som tiden selv. De hadde skapt den 'ultimate' teknologi om å kontrollere fysiske objekter med viljen sin. Denne egenskapen kaller de for ‘Tuning’. Men de er døende, så de forlot verdenen sin for å finne en kur for deres dødelighet. Deres endeløse reise førte dem til en liten blå verden i det ene hjørnet av galaksen. Der trodde de at de endelig hadde funnet det de søkte etter. Doktor Daniel Schreber (Kiefer Sutherland) er bare en mann. Han hjelper de fremmede med å utføre sine eksperimenter og har forrådt sitt eget folk.

Det er veldig mange skjulte bibelreferanser her hele veien som krydrer inntrykket og kompleksiteten av verket. Dette er en ikke ukjent måte å gjøre ting på. Året etter kom nemlig storfilmen ‘The Matrix’ som lånte mye av sin filosofi og referanser fra bibelen og andre religiøse skrifter. Men det er ikke bare derfor jeg trekker frem ‘The Matrix’ i samme åndedrag som ‘Dark City’. Filmen har nemlig et svært lignende konsept. Til og med effektene ligner. Og Matrix var ikke først ute med den stoppende effekten der objekter ligger i luften mens kameraet snues rundt. Dark City har med en slik scene, men riktignok ikke med en kule, men med en kniv som kastes.

Jeg digger ‘konsept sci-fi’, og innen dette er både ‘The Matrix’ og ‘Dark City’ noe av det ypperste man finner der ute. Ved siden av å også være god sci-fi er det også et mysterie med begge filmene. De får deg til å tenke og fundere over det som skjer. Selv om ‘Dark City’ avslører mye av det man får innen noen minutter, er dette kun med ord og man har fremdeles igjen å se hvordan ting virkelig vil fortone seg underveis. Handlingen begynner som i ‘The Matrix’ på en nærmest perfekt måte. I ‘Dark City’ ser vi klokken tikke mot hel og så ser vi hele byen stoppe helt synkront opp og folk blakker ut. Vi lurer på hvorfor og det skal vi få svaret på underveis i filmen. Vi ser først vår mann John Murdoch ligge naken i et badekar. Han våkner opp som om han skulle være født på ny i en voksen kropp som en dement. Og akkurat som i ‘The Matrix’ får også vår helt en telefon fra en mann som forteller at noen er etter ham.

Filmen er svært mørk som tittelen tilsier og det er nok kanskje med på å skremme bort mange av de potensielle seerne. Jeg tror folk flest hadde likt denne filmen om de hadde satt seg inn i hvor gjennomført denne filmen egentlig er. Det er så mange detaljer her og selv om jeg har sett filmen et titalls ganger, ser jeg stadig noen nye momenter som jeg ikke la merke til i begynnelsen. ‘Dark City’ er for meg virkelig et mesterverk. Det er ikke noen overflødige scener og alt flyter sammen i en perfekt harmoni som gradvis avslører hva som egentlig er på ferde i denne mørke byen. Vi følger John Murdoch i hans søken på å komme under huden på det som skjer i byen. Han merker at det er noe som skurrer, men hva kan han ikke helt sette fingeren på i begynnelsen.

Regissøren heter Alex Proyas og har laget den mer kjente kjente filmen ‘The Crow’ noen år før denne. For min del er nok ‘Dark City’ mye mer gjennomarbeidet enn det jeg synes ‘The Crow’ var. Man merker at Proyas har vokst som filmskaper og denne gangen kommer med et mye mer solid utgangspunkt for det å lage film. Det er heller ikke slik at ‘Dark City’ bare er en god ide på papiret, den er også svært gjennomarbeidet på flere plan. Alt ser utrolig kult ut med en scenografi som man sjelden finner maken til.

Det å blande flere stilelementer er et sjakktrekk i filmen. Her får man den typiske 1940-tallsstilen på klær, biler og hus. Sammen med den stilige mystikken man får her passer dette inn som hånd i hanske. Man får også sterk påvirkning fra film-noir-sjangeren i det meste rundt denne filmen som var fremtredende på 1940- og 1950-tallet. Alt man ser i byen er nøye designet av Patrick Tatopoulos, og det gir et veldig helhetlig inntrykk av denne mørke mystiske byen. Også musikken er svært passende inn i det hele. Man før nesten gåsehud når Jennifer Connelly fremfører ‘Sway With Me’ på en dunkel scene med en 'smashing' grønn 1940-tallskjole.

Filmen sentreres rundt denne John Murdoch og hans liv som slår sprekker. Hans kone (Jennifer Connelly) har hatt et sidesprang og han husker ikke mye fra sin barndom. Også en politietterforsker (William Hurt), doktoren og de fremmede står står svært sentralt her. De fremmede er svært skremmende i filmen der de går rolig rundt med sine hvite ansikter og sine uttrykksløse fjes. Og for å gjøre det ekstra 'freaky' har de også med seg en liten gutteversjon med i gruppen sin. Det er også stilig å se hva de kan utrette med hjernen sin og hvordan de påvirker innbyggerne i byen.

Man får en herlig stund mens man ser filmen. Foruten ‘The Matrix’ og litt ‘Den brysomme mannen’, ligner ikke denne filmen på så mye annet jeg har sett. Det er nok det unike rundt filmen sammen med det kule mysteriet som man ikke kan få nok av. Helheten er svært bra og jeg føler ikke denne filmen har noen svakheter, uten at den er noe sær og mørk til tider. For min del er dette en litt glemt skatt som bare venter på å få den anerkjennelsen som jeg føler den fortjener. Jeg ønsker meg flere slike filmer av dette kaliberet og det er nok ikke tilfeldig at denne filmen er blant mine største favoritter. Det gjør det at hver gang Alex Proyas kommer med ny film, må jeg se den i søken etter mer perfeksjon. Men uheldigvis har ikke Proyas levert bedre, hverken før eller senere.