|
Anmeldelse av Dark City - Film (1998)
|
Film: Dark City (1998)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Thriller, Sci-Fi
Land: USA
Regi: Alex Proyas
Spilletid: 96 min
Mediarating:
 4.9 av 6 |
||||||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (45 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (2)
|
|||||||
|
Anmeldelsen:
Gotisk sci-fi
Publisert: [ 13. August 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||||||
|
Terningkast:
Ingress: Jeg skulle av hele mitt hjerte ønske at jeg greide å like denne filmen bedre enn jeg gjorde, til tross for at det likevel er en filmopplevelse verdt å få med seg. |
|||||||
|
Anmeldelse: En mann våkner i et badekar uten å huske noe som helst. Han veit ikke hvor han er, hvem han er, ikke noe. Han står opp og finner et lik av ei dame som etter all sannsynlighet ser ut til å ha blitt mishandla til døde. Ganske raskt finner han derimot ut at noen skikkelig ugne bleikfiser vil prøve å få tak i ham, og at han har noen helt spesielle krefter som han ikke helt greier å kontrollere. Gradvis løses derimot mysteriet opp, og svara er langt fra behagelige... Det første jeg la merke til, var hvor visuell Dark City er. Stilmessig kan den minne litt om det surrealistiske marerittet City of Lost Children fra 1995, uten at jeg veit om det er tilsikta eller ikke. Vi blir presentert for en supergotisk steampunkby der det alltid er natt (seriøst - tittelen lyver ikke) og alle gater og rom er lyst opp av blå, grønne eller gule lys. Bleikfisene flyr rundt med überteknologiske gadgets til og med Batman ville ha blitt misunnelig på, mens politikonstablene kjører rundt i noe som ligner femtitallsbiler. Og få ting går så rett hjem hos meg som denne spesielle blandinga mellom gammalt og nytt som vi for eksempel også ser i Matrix-filmene. Og i det hele tatt er stemninga viktig i denne filmen. Så klart blir den veldig satt med det estetiske uttrykket, men det er sånne små detaljer innimellom òg som bare gir en hvilken som helst hardbarka skrekkfilmseer gåsehud over hele kroppen. Jeg mener, bare det at de bleike menna har navn som Mr. Book og Mr. Hand er helt seriøst gørrskummelt. Men det er likevel noe som holder meg fra å like denne filmen sånn hundre prosent. Alt er liksom så innmari... høytidelig. Altså, jeg veit jo at det er sånn det skal være i denne typen filmer, men det blir på en måte litt pretensiøst til tider, føler jeg. Jeg syns ikke alltid at skuespillet er så helt i toppsiktet heller. Pluss at jeg føler at særlig mot slutten prøver filmen å gape over litt for mye på én gang. Det blir liksom filosofi, krim, sci-fi og noen halvhjerta oppgjør mellom det gode og det onde-scener som sammen blir litt... ja, kall det lite troverdig, da. Og så greide jeg liksom ikke å engasjere meg ordentlig igjennom dette, noe jeg igjen trur er på grunn av alt den prøver å være samtidig. Jeg digger konseptet her, og jeg digger utseendet, men jeg digger ikke alltid sjølve utførelsen. Tru meg når jeg sier at jeg har veldig lyst til å elske denne filmen, men jeg greier det bare ikke. Kanskje jeg endrer litt oppfatning etter hvert som den synker inn i meg, men skal jeg dømme ut fra den umiddelbare følelsen jeg satt igjen med da filmen var ferdig, havner den nok på en firer, altså. |
|||||||
