---

Ingress:

Malcolm Crowe lever et lykkelig liv sammen med sin kone, men alt dette snur når en tidligere pasient av Malcolm bryter seg inn i deres hus. Pasienten tar livet av seg og treffer også Malcolm i magen. Det går en stund. Malcolm klarer nesten ikke å prate med sin kone lenger. Hun er litt fraværende og snakker lite med ham også. De begynner å gli i fra hverandre og han murer seg inne med å hjelpe sin nye pasient. Det er en liten spesiell gutt ved navn Cole Sear. Malcolm er psykologen hans og han ser det på sin oppgave å finne ut av hva den lille gutten bærer på. Cole har en helt unik evne som han ikke har avslørt for noen og den er av sorten man kanskje helst ikke vil ha...

Anmeldelse:

Filmen har et skikkelig gjennomført, fett konsept. Jeg skal dog ikke avsløre dette for dem som ikke har sett filmen. Dette er en slik film som gir særdeles best underholdning første gang du ser den. Det er også moro med noen gjensyn, men den første gangen er mye mer magisk. Det er også noe kult når du ser filmen for andre gang og kjenner hele sannheten bak. Da finner du ut hvor mange detaljer og hvor gjennomført denne filmen virkelig er.

Mange ganger skulle jeg ønske man kunne glemme filmer for så å kunne oppleve dem på nytt for første gang. Det er derfor minnet om den første gang jeg så denne filmen på kino, spretter frem hver gang jeg ser filmen. Jeg fikk en utrolig kul følelse da filmen var over og det gikk opp for deg hva jeg egentlig hadde opplevd. Det gjorde at det ble litt diskusjon i vennegjengen som var med meg på kinoen. Filmen var med andre ord en skikkelig fet kinoopplevelse. Og det til tross for at dette ikke er en noen sørlig effektfilm eller har spesielt mye action i seg.

Dette var filmen som gjorde meg til M. Night Shyamalan-fan over natten. Har sett alle hans egenutviklede filmprosjekter. Jeg føler at alle har noe særegent med seg og at de innehar kule konsepter, men at de ikke helt når opp mot denne filmen i gjennomføringsevne. Denne filmen vil jeg kalle et mesterverk og den fungerer så godt at jeg ikke kunne sett for meg noen form for forbedringspotensiale. Filmen er veldig finurlig og innehar mange kule komponenter som gjør at den underholder oss på flere plan. Her blir jeg litt skremt, litt rørt og litt undrene i en nærmest perfekt balansegang. Manuset er perfekt gjort av Shyamalan og regien like så.

I hovedrollen finner vi den alltid så sympatiske Bruce Willis. Her gjør han en trygg og stødig rolle som psykologen Malcolm Crowe, som forsøker å hjelpe den særegne gutten Cole Sear. Bruce Willis hadde actionfilm som sitt varemerke før jeg denne filmen. Det var veldig kult å se ham i en litt annen og mer nedpå rolle. Han viser at han også kan spille overbevisende hovedroller uten å være overbarsk.

Haley Joel Osment er også veldig dyktig som den spesielle gutten. Han har en tilstedeværelse i filmen som er helt unik og gjør også filmen til noe helt spesielt. Det er sjelden man ser barneroller som er bedre enn dette, noe han også fikk anerkjennelse for med sin Oscarnominasjon. Jeg bør også nevne Toni Collette som også gjør en veldig god rolle som moren til gutten Cole.

Filmens ide er svært fiffig. Alt virket som noe helt nytt da jeg så den på kino. Det er kommet noen lignende filmer i ettertid, men ingen så vellykket som dette. Den sjette sansen var noe alle ville se da den gikk på kino. Det er noe med mysteriefilmer som gjør at vi elsker ikke kan få nok av dem. Særlig de som leker litt med oss. Det å ikke nødvendigvis forstå alt til en hver tid, og prosessere og bruke hjernen for å forsøke å finne ut av hva mysteriet kan gå ut på, er alltid noe jeg setter stor pris på. I tillegg får vi den store thrillerfølelsen med kombinasjon av litt skrekkfilmelementer. Hvis du er der ute og har lest så langt uten å ha sett filmen, vil jeg bare si at du er en heldiggris som får muligheten til å oppleve dette for første gang. Jeg vil kalle dette en klassiker allerede og en film man ikke helt kan ignorere i filmhistorien.