|
Anmeldelse av Black Swan - Film (2010)
|
Film: Black Swan (2010)
Kategori: Thriller, Mysterie, Drama
Land: USA
Regi: Darren Aronofsky
Spilletid: 108 min
Datoer:
| 2011-02-04 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 5.1 av 6 |
||||||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (57 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (2)
|
|||||||
|
Anmeldelsen:
Så vondt at det gjør godt
Publisert: [ 2. Mars 2011 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||||||
|
Terningkast:
Ingress: Når det å se film smerter deg så inderlig som det gjør her, veit du at noe er gjort riktig. |
|||||||
|
Anmeldelse: Nina får drømmerollen som svaneprinsessen i balletten Svanesjøen, til tross for at koreografen mener at hun har mye å gå på som den svarte svanen - i hans versjon skal nemlig Nina både danse den hvite og den svarte. I sine forberedelser til den krevende rollen, opplever Nina at den svarte svanen er i ferd med å tre inn i dagliglivet hennes også. I tillegg er det den nye danseren Lily, som tilsynelatende prøver å stjele Ninas rolle. Det var bare ett ord jeg satt igjen med etter å ha sett denne: forstyrrende. Regissør Darren Aronofsky har gitt oss mareritt av den typen som kravler innunder huden på deg som kjøttende biller tidligere, men når han mikser dette med en Lynch-aktig absurdisme, blir det minsanten nesten enda mer ubehagelig. For i Black Swan er skillet mellom drøm og virkelighet så godt som fraværende, og kombinert med en sinnssyk (godt ordvalg, hæ?) hovedrolleprestasjon av Natalie Portman - velfortjent Oscar, forresten - er det nærmest så man får på følelsen at det er en sjøl all denne dævelskapen skjer med. Og det er bare å innrømme det: det er utrolig godt gjort å få en film til å så til de grader gjøre deg uvel. Fordi den typen ubehag man føler mens man ser dette, er på ingen måte det samme som i en skrekkfilm. Riktignok er det en del uttalt gufne scener her, i første omgang når Nina får noen mystiske sår på fingrene, men det virkelig ekle er all den psykologiske terroren man som seer utsettes for. Kombinert med den intenst snikende filmmusikken, inspirert av den originale Svanesjøen-musikken og komponert av mesteren Clint Mansell, går man ikke fra kinosalen uten å ha merka denne filmen. Detaljer rundt slutten hindrer meg i å slenge karakterskalaen i været, men dette er likevel en vanvittig vellagd film som ikke passer for de svakeste sjelene. Rett og slett gjennomført håndverk! |
|||||||
