|
Anmeldelse av Black Swan - Film (2010)
|
Film: Black Swan (2010)
Kategori: Thriller, Mysterie, Drama
Land: USA
Regi: Darren Aronofsky
Spilletid: 108 min
Datoer:
| 2011-02-04 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 5.1 av 6 |
||||||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (57 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (2)
|
|||||||
|
Anmeldelsen:
Knallsterk svanedans
Publisert: [ 2. Februar 2011 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås
|
|||||||
|
Terningkast:
Ingress: Nina er ballettdanser ved New York ballettkompani og livet hennes dreier seg kun om dansen. Hun bor sammen med sin mor, også hun tidligere ballerina, men som utøver en kvelende kontroll over sin datter. Da en ny sesong med Svanesjøen skal settes opp, øyner Nina sjansen til å få sin store drøm oppnådd. Hun får omsider imidlertid en konkurrent i Lily, en ny danser som ser ut til å kapre oppmerksomheten fra regissøren Thomas Leroy litt vel mye. Som ballettdanser er Nina perfeksjonist ut til tåspissene. Følgende gir hun alt, både fysisk og mentalt, noe som etter hvert tærer mer og mer på henne. Hennes jernvilje og innsats er imidlertid også henne svakhet, hun holder nemlig på å miste hovedrollen i Svanesjøen fordi hun har problemer med å slippe seg mer løs som ballettdanser, være mer uskikkelig, sensuell og råere. Rollen som svanedronningen skal nemlig danses på to måter, både som den hvite og den sorte svanen, men Nina sliter altså med å finne den svarte svanen i seg. |
|||||||
|
Anmeldelse: Forholdene mellom det hvite gode og det onde sorte er selvsagt bare et av de mange bildene på filmens stemninger, handling og psykologi. Ninas indre kamp og psyke blir gradvis mer lik handlingen i Svanesjøen enn hva enkelte liker. Hennes store motstander og trussel i Lily, blir også etter hvert den utløsende faktor som forandrer Nina til noe mer enn bare den flinke hvite svanen hun tidligere var. ’Black Swan’ er et portrett av et beinhardt miljø, et miljø som tydeligvis kan hevde seg minst like høyt som toppidrett og andre former for fysisk og mentalt utfordrende arbeid. Om ballettmiljøet faktisk er like brutalt og blodig i virkeligheten får man inderlig håpe og tro at det ikke er, skjønt at rivalisering og beinhardt arbeid er hverdagen også her er hevet over enhver tvil. Regissør Aronofskys største utfordring til oss som ser på er, som også i flere av hans andre filmer, at man ikke alltid vet hva som er ”drøm” eller virkelighet. Slik sett oppstår et difust men spennende mellomsjikt som gir oss litt å tygge på. Heller ikke når siste bilde har gått i svart så vet man hva som virkelig skjedde eller hvordan alt var. Dette er en styrke i denne sammenheng. Han er som en dagens Hitchcock, man vet aldri helt hva som skal skje, og vi dykker ned i de mørke sidene ved mennesket! Musikken og lyden brukes for alt den er verdt i forhold til stemninger og backup av handling. Enkelte scener, blant annet mot slutten hvor det bygges opp mot klimaks, gir deg frysninger på ryggen! Bruken av duse og nedtonede farger føles nærmest som at også filmen nesten er i sort/hvitt, bare nok et element som er med på å underbygge handlingen. Til tider kan det hevdes at det går litt over stokk og stein, man skjønner rett og slett for lite til å henge med. Også filmens tidvise gjentakelser, det voldsomt oppblåste melodramaet og en pompøs setting kan sikkert for enkelte bli i meste laget, skjønt man er jo tross alt i et dramamiljø. Aronofsky kunne med fordel ha tonet det litt ned enkelte steder, for slik å gjøre andre topper i historien større og klarere. Den største bragden og kvaliteten med ’Black Swan’ er likevel tross alt alle stemningene, forholdet mellom hovedpersonens psyke og opplevelser, vist igjennom det filmatiske språket. Med både musikk, kameraarbeid og enkeltscener skapes en helhet som gjenspeiler Ninas forvandling. Et meget dynamisk og imponerende mye arbeid med bevegelig kamera følger blant annet dansingen, slik at man kommer helt opptil Nina når hun danser. Natalie Portmans rolleprestasjon er for øvrig helt utrolig, ikke bare rent skuespillermessig og den mentale fremstillingen, men også alt det fysiske ballettarbeidet hun har lagt ned i forbindelse med rollen er noe helt utenom det man vanligvis forbinder med skuespillerarbeid! Ikke nok med at handlingen er spennende på et mentalt nivå, den snikende sinnsstemningen er aldri lang unna, man blir også fysisk uvel av å se ’Black Swan’. Dette er grunnet de mange nære, råe bildene av slitne kroppsdeler, blodige og forslåtte føtter og tær, den psykiske terroren, samt hovedpersonens evinnelige harde arbeid for å oppleve det ene perfekte øyeblikket hun ønsker. Dette er ikke bare en filmteknisk sterk film, men dens historie griper uvanlig hardt og godt i deg, om enn litt vel pompøst til tider. Ikke minst takket være Portmans rolleprestasjon gjør ’Black Swan’ til noe helt spesielt! La oss tippe noen Oscars til denne ja! |
|||||||
