Vi følger ballettdanseren Nina som danser ved New Yorks ballettkompani. Hun bor sammen med sin overkontrollerende mor, som også har vært ballettdanser en gang i tiden. Moren lever og ånder for datterens karriere. Ninas liv er dansen. Hun klarer nesten ikke tenke på annet. Nina er ung og lovende med en utrolig teknikk og øyner sjansen om å få hovedrollen som både den hvite og den svarte svane, når Svanesjøen skal settes opp. Det er bare det at Nina er perfekt som den hvite svanen som hun mestrer til fingerspissene, men når hun skal inn i rollen som den Svarte svane, kreves mer enn bare teknikk, hun må også klare å formidle det mørke. Hun får rollen mot alle odds og går inn i den med alt hun har både fysisk og mentalt. Men en slik rolle sliter veldig på psyken til en som i utgangspunktet ikke klarer å slippe seg helt løs. Hvordan takler Nina presset som nå følger? Klarer hun å få lokket ut den svarte svanen i seg?

Undertegnede hadde ingen interesse av det å se ballett på forhånd, og det at denne filmen dreide seg om ballettdansing var noe jeg var veldig skeptisk til på forhånd. Når jeg først kommer igang får pipen en annen lyd. Dette er nemlig gjort på en meget elegant måte og med så godt filmhåndverk at jeg begynner å like balletten bedre og bedre etter hvert som filmen skrider frem. Jeg føler også at jeg får et forhold til Svanesjøen gjennom filmen. Og hovedrollen er virkelig med å befeste det inntrykket, da hun er så besatt av rollen sin, at han nesten transformerer seg til en sort svane på ekte.

Natalie Portman gjør med denne filmen sin beste rolle noensinne. Jeg har alltid synes at Portman er en god skuespiller, men her strekker hun seg virkelig lenger enn det jeg trodde var mulig for henne. Hun viser en stor skuespillerprestasjon blant noe av det beste jeg har sett på lenge av en kvinne. Hun er så dedikert i rollen og alt virker så ekte at jeg nesten blir litt dårlig. Jeg lider meg med henne gjennom filmen. Mila Kunis, som kanskje er mest kjent for sin rolle i That '70s Show, gjør også en god og markant rolle. Hun kommer som et friskt pust inn i denne særegne Hollywoodfilmen. Kunis er jo svært vill, vakker og passer veldig godt inn som motstykket til Portmans rolle. I andre roller treffer vi kjente fjes som Vincent Cassel og Winona Ryder.

Fotoet er veldig rått gjennomført. Alt føles så vakkert formidlet at jeg nesten blir beveget. Filmen klarer også å få fram det voldsomme og ekle i det mørke sinnet til hovedrollen. Fotomessig er filmen skrudd sammen på en ypperlig måte. Sammen med klippearbeidet blir dette rett og slett magi. Darren Aronofsky står for regien. Han er en svært særegen filmmaker og har laget minneverdige filmer som Pi, Requiem For A Dream, The Fountain og The Wrestler. 'Black Swan' beskrives av mange som en 'The Wrestler'-film bare for balletten og det synes jeg er svært beskrivende etter å ha sett filmen. Jeg får også litt assosiasjoner til 'Requiem For A Dream' underveis i 'Black Swan' og alt føles minst like intens som den nevnte filmen. Musikken er også veldig kul og klassisk. Den støtter godt opp under stemninger i filmen. Symfoniorkesterballettmusikken er perfekt til å bygge opp mot de store klimaksene i filmen og bildet nærmest leker sammen med musikken på sitt beste.

Vi vet aldri helt hva som er drøm og hva som er virkelighet underveis i filmen. Med andre ord leker filmen litt med hodet vårt. Filmen blir også litt og litt mer krevende for oss seere. Den blir innimellom så intens og ekkel på samme tid. Det er ikke for ingenting at jeg gremmes litt av det rå uttrykket. Det er voldsomt når vi hører lyden av bein som brekker, eller ser blod som popler fram. Dette er både vakkert og vemmelig på samme tid. Vi får innimellom presentert forstyrrende bilder som nesten går over i skrekkfilmsjangeren. Disse scenene er gjennomført ekkel og mystisk, som får deg til å lure på hva en egentlig foregår.

Dette er den beste dansefilmen jeg har sett. Filmskaperne klarer virkelig å få meg til å synes ballett er kult. Men dette er ikke bare en god dansefilm, det er også en særdeles vellykket film. Filmen begynner som en dramafilm og beveger seg over i en mystisk og psykologisk thriller. Det er en bragd å klare å lage en så fengende film om ballett, med både det psykiske indre liv og følelser til rollekarakteren Nina. Regissør Darren Aronofsky bruker nesten filmmediet for alt det er verdt. Han formidler stemninger og beskriver hvordan ting føles til en hver tid for Nina under alt presset rundt hennes hovedrolle i Svanesjøen. Filmen er passe innviklet og selv om vi faller litt ut innimellom, kommer jeg meg greit inn igjen etter hvert. Jeg føler dette er stødig, raffinert underholdning.