---

Terningkast:


Ingress:

Vi befinner oss på det lille stedet Woodsboro. En morder går løs og ingen vet hvem. Selv politiet famler i mørket når det gjelder å finne denne smarte drapsmannen. Sidney og alle hennes skolekamerater får en skremmende stund når morderen dreper flere i hennes omgangskrets. Ingen kan føle seg trygg, selv ikke de voksne...

Anmeldelse:

Filmen begynner med en artig vri. Telefonen ringer og vi får se en ung dame som tar den. Stemmen i den andre enden spør hvem han snakker med. Hun mener han har ringt feil og legger på. Han ringer opp igjen flere ganger. Etterhvert får han lirket ut av henne at hun liker skrekkfilmer og hun forteller at Halloween er hennes favoritt. Hvem er denne innpåslitne stemmen i telefonen og hvorfor ringer han? Vi begynner å skjønne bildet etterhvert. Uten å avsløre noe mer kan jeg si at dette er virkelig en killeråpning på flere måter. Jeg sitter i alle fall klistret til skjermen.

Det er en genistrek å skape en morder med sort kjortel med hette og maske. Og siden denne filmen heter Scream og inneholder mange skrik, er det vel mest naturlig å bruke en maske inspirert av Edvard Munchs klassiske maleri: 'Skrik'. Masken er veldig tydelig og skremmende på samme tid, akkurat som maleriet. Nesten alle som var ung på midten av nittitallet, kjenner denne masken. Den er blitt nesten like klassisk som Jasons hockeymaske i Fredag den trettende. Men morderen har flere særtrekk i filmen. Han bærer selvsagt også kniv, men morderen bruker også telefon for å ringe og plage sine ofre, før han forsøker å gå til angrep. Og siden dette er laget på nittitallet, flyttet mobiltelefonen grensen for hvor man kunne ringe fra. I denne filmen bruker morderen en mobiltelefon og ringer til sitt potensielle offre imens han iakttar de.

Det er også digg at filmen leker med skrekkfilmsjangeren på flere måter. Vi får gjetteleker med nerdete skrekkfilmspørsmål og filmen er laget av regissøren bak 'A Nightmare On Elm Street'. Og når jeg ser vaktmesteren med en liknende genser som Freddy Krueger, bringer det jo klart frem et flir på kjeften. Når vi senere i filmen får enda mer synlig lek med sjangeren, blir dette tatt opp på et hakk når det gjelder underholdningsverdi. Det er noen ubetalelige øyeblikk når en skrekkfilmfreak ser på skrekkfilm på fest og forteller hva man må gjøre for å overleve en skrekkfilm. Det blir mye humor og lek med skrekkfilmer, og det liker jeg. Og når i tillegg ting skjer på eksakt samme måte i filmen blir det ekstra moro.

Dette er som en slags ny vri på Agatha Christies ‘Hvem er morderen?’-mysteriet. Det å plassere en slik morderhistorie inn i et lite lokalsamfunn har blitt gjort mange ganger fra før av. Men det å bruke skoleungdommer som spøker med hverandre slik at vi aldri helt kan vite hva som er spøk eller ekte, er ekstra kult. Karakterene er så forskjellige og har alle sider som gjør at nesten hvem som helst kan være morderen. Jeg føler meg aldri helt sikker på hvem som skjuler seg bak masken, særlig når ungdommene også har fått tak i samme kostyme som morderen.

Dette føltes ganske friskt og artig på samme tid. Alt er både spennende, morsomt, skremmende og underholdende presentert. Jeg føler meg merkelig fascinert av filmen. Skrekkmesteren Wes Craven er regissøren bak dette. Etter min mening er dette også hans beste film. Craven klarte å bringe noe nytt inn i skrekkfilmsjangeren, og det er imponerende i seg selv. Det at filmen har så mye å spille på, gjør at filmen oppleves som både solid skrekkfilmklassiker. For deg som virkelig setter pris på skrekkfilmer, og samtidig har glimt i øyet, må dette være helt topp.