---

Terningkast:


Ingress:

Scream er en intertekstuell metaaffære med tunga skarpt i munnvika. Slik jeg ser det forandret den på skrekkfilmsjangeren på det tidspunktet. Den er spennende fra begynnelse til slutt. Det er kanskje en typisk whodunit men kommer med sine egne knep. Filmen kan fort bli oversett fordi den gjør narr av sjangeren generelt. Ja det gjør den, men den viser til de eldre filmene og gjør et poeng ut av at den setter pris på sjangeren i sin helhet. Hvis dette høres interessant ut, les videre da vel. Merk deg at det kan være noen spoilere, men heldigvis veldig lite denne gang.

Anmeldelse:

Det er flere skrekkfilmregler Scream (1996) gjør oss oppmerksomme på: Du skal ikke ha sex, ikke drikke eller ta dop, ikke si «I'll be right back», alle karakterer kan være den mistenkte, aldri spør «Who's there?» eller gå utenfor å utforsk hvis du hører en lyd som du ikke vet hvor kommer fra. Hvis du gjør noen av disse feilstegene vil du dø i en skrekkfilm. Filmens horrorguru Randy Meeks (Jamie Kennedy) terper på disse reglene gjennom hele filmen. Denne intertekstuelle refereringen er noe av det som gjør filmen så dyrebar. Den viser til de eldre filmene innenfor slashersjangeren (filmer hvor en maskert morder dreper tenåringer som har sex, med den kvinnelig heltinnen som dyden selv, som til slutt tilintetgjør monsteret) samtidig som den tar noen steg fremover. Slasherfilmen som vi kjenner den var på vei inn i obskuriteten på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. For mange kopier og oppfølgere gjorde lite med kreativiteten. Til forargelse for noen og et høylydt hurra for andre kom Scream og reddet sjangeren.

En opplevelse

Jeg selv så Scream for første gang samme året som den kom. Sammen med en kompis og min bror satt vi som limt foran tv-skjermen. Som tidligere reddhare var dette sterke saker for min håndgripelige fantasi. Jeg ble spesielt imponert av de første ti minuttene hvor stakkars Casey Becker (Drew Barrymore) blir psykisk torturert, jaget og til slutt drept. Selve geniet til filmen oppdaget jeg ikke før jeg skrev en masteroppgave om den og tre andre lignende skrekkfilmer. I tillegg til å være spennende, har filmen blant annet en bitende dialog, en metasensibilitet og forandrer på oppskriften rundt heltinnen og hennes venner.

Filmen fokuserer på Sidney Prescott (Neve Campbell) som ett år tidligere mistet sin mor til en morder. Etter at Casey blir funnet drept, begynner morderen å forfølge Sidney. Har disse hendelsene noe med det som skjedde året før? Hennes kjæreste Billy Loomis (Skeet Ulrich), navnet er forøvrig et artig nikk til filmen Psycho (1960), prøver så godt han kan å være et ekstraordinært kjærestemateriale. Blant hennes venner finner vi skrekknerden Randy, den sprøe Stuart Macher (Matthew Lilard) og Tatum Riley (Rose McGowan) som Sidneys bestevenn. Andre karakterer inkluderer Gale Weathers (Courtney Cox), Cotton Weary (Liev Scrieber) og Tatums bror Dewey Riley (David Arquette). Disse sammenfatter den beste karaktersammensetning man kan finne i en slasherfilm. Scream er en spennende film, som leker med humor og virkelige men sprøe motivasjoner. Etter min mening gjør ikke filmen mange feilsteg rent bortsett fra at den aldri er særlig skummel. Den har andre småpirk, men i det store og det hele er det en film jeg setter ganske så høyt.

Heltinnen og monsteret
Før Campbell ble «Scream Queen 2.0» var hun mest kjent for tv-serien Party of Five (1994). Det samme kan sies for manusforfatteren Kevin Williamson som står for såpeserien Dawson's Creek (1998). Han var allerede her kjent for sine dialoger. Det er i Scream han virkelig tar det hele ut, og organiserer de fleste dialoger rundt sine metateknikker. Da snakker vi om karakterer som mer eller mindre vet de er med i en film. Selv om de aldri sier det rett ut, merkes dette spesielt rundt skrekkfilmreglene til Randy. Scream gjorde også ofte narr av seg selv uten å bli for høytidelig. Den største bragden til Williamson var dog heltinnen Sidney og hvordan hun var i forhold til de som kom før henne.

Laurie fra Halloween var sjenert, sky, intelligent men ikke spesielt populær. Hun hadde venner som så ned på hennes aktiviteter. Laurie røykte aldri, festet aldri og var en jomfru. I begynnelsen av Scream får vi stedfestet at Sidney er jomfru, sjenert og kanskje en anelse umoden ut i fra handlinger hun utfører. Dette endrer seg fort i løpet av filmen og hun viser seg å være intelligent og ressursterk. Det som virkelig skiller henne fra Laurie er at hun er populær, vakker og har gode venner som ikke ser ned på henne. Sidney er pliktoppfyllende, men sier aldri nei til en fest. Alle disse fasettene tar Campbell med hodet hevet høyt over bakken. Hennes ansiktsmimikk er sublim og de klart beste egenskapene hennes er å være redd og lei seg. Campbell viser seg som en «Scream Queen» du kan regne med.

Det er ikke bare dette filmen forandrer på og man ser at i motsetningen til de eldre slasherfilmene, er ikke ofrene like hjelpesløse. Spesielt Gale og Randy er medvirkende til heltinnens beseirelse av monstrene. Gale og Randy fremstår også som de to beste karakterene rent bortsett fra Sidney. Randy er rar, men samtidig en veldig underholdende skrekkfilmnerd. Gale er ikke spesielt likbar i begynnelsen av filmen, men forandrer seg til en «Scream Queen» nummer to med stor margin. Begge skuespillerne yter maksimalt til enhver tid. Denne leken med sjangerkonvensjonene gjør at filmen blir mer underholdende, og fører også til at det er vanskeligere å gjette seg frem til hva som skjer. Dette var veldig forfriskende da den kom, og jeg synes det funker upåklagelig den dag i dag. Likevel synes jeg fremdeles at det kunne blitt gjort enda mer med det.

Skuespilleren som trekker ned mange av de scenene han er i, er Arquette. Jeg var ikke spesielt imponert over hans skuespillerprestasjoner første gang jeg så filmen og ikke denne gang heller. Hans nervøse og sjenerte fremtoning er ikke spesielt overbevisende. Han fremstår bare som en tomsing som egentlig ikke har noe i filmen å gjøre.

Det er ikke bare ofrene og heltinnen som får leke med sjangeren, monsteret er også velkommen til å være med. Monsteret er også meget mulig det beste med hele filmen. Som i slasherfilmen er morderen dekt fra topp til tå i en kappe og en maske. Med en skurrende stemme ringer han rundt og psykisk torturerer sine ofre. Dette var veldig creepy å beskue da den kom. Det opprettholder ikke samme spenningskurve nå, men jeg blir likevel dratt fort inn landskapet. Selve monsteret som antagonisten inntar er en entitet som blir kalt for Ghostface. I min masteroppgave argumenterte jeg for at selv om morderne dør i hver film overlever entiteten Ghostface fra film til film. I de eldre slasherfilmene kunne morderen være overalt. I Scream blir Ghostface nærmest forklart som en overnaturlig entitet i seg selv. Derfor er monstrene overnaturlige sterke og kan overleve nesten alt heltene kaster mot de.

Selv om filmen har sine vrier, gode dialoger, karakterer som man bryr seg om og et spennende plot, kan jeg ikke akkurat påstå at den er spesielt skummel. Heldigvis gjør ikke dette så veldig mye da filmen er særdeles spennende hele veien gjennom. Helt fra den opprivende og oktanfylte begynnelsen til slutten på filmen hvor morderne og deres motivasjoner avsløres. Veldig ofte føler jeg at filmer som begynner sterkt aldri klarer å få til en skikkelig slutt. Den siste sekvensen i filmen er lagt til Stuarts hus hvor morderen slakter den ene etter den andre. Slutten er nervepirrende og ender i et klimaks uten like. Den grenser aldri til å bli parodisk, selv om den gjør narr av skrekkfilmreglene. Motivasjonene til morderne blir avslørt og uten røpe noe særlig oppleves de virkelig og troverdige.

I likhet med at Scream var den reddende engelen til slasherfilmen, ga den også en hjelpende hånd til Wes Craven. Regissøren står tidligere bak de endeløse Nightmare on Elmstreet-filmene. Kameravinklene i åpningscenen må spesielt bedyres. Til gjentakelse er denne scenen noe av de beste Craven har gjort. I likhet med regissørens støe hånd er musikken til Marco Beltrami med på å skape den atmosfæren filmen trenger. Produksjonstemaet likeså.

Overraskende sublim
Jeg er fremdeles overrasket hvor mye denne filmen fenger for undertegnende den dag i dag. Filmen har jeg sett et antall ganger siden den kom ut, og jeg ser ikke ut til å gå lei den. Den er kanskje ikke så kjent blant dagens skrekkfilmfans. Derfor er det på tide å grave denne frem igjen og vise slasherfilmentusiastene hvordan det gjøres. Den kunne gjort mer med metareferansene sine, men det vi får er likevel upåkalgelig. Filmen gjør likevel mye rett og kan anbefales sterkt.