Filmen åpner når Charles Xavier og Erik Lehnsherr er barn. De kommer fra vidt forskjellig bakgrunn og denne ballasten preger mildt sagt deres syn på verden på forskjellig vis. De to møttes for å enes om å kjempe mot en felles fiende i skurken Sebastian Shaw, som legger en listig skummel plan som sentreres om å bruke stormaktenes krig som en lekegrind. Og til slutt ta over verden på sitt helt eget vis...

X-Men konseptet er jo mildt sagt kult å følge. Det å få forskjellige muterte mennesker med spesifikke superkrefter er noe som fascinerer meg på film. Det blir en kul kjemi dem imellom når de må jobbe sammen for å bli mektigere. Det er slik at om et par mutanter går sammen, kan de skape en unit som nesten kan gjøre hva det skal være. Dette skaper dynamikk i filmen. Det vil si at om en blir for sterk, så går flere mot ham og så videre. Med slike krefter gående rundt på jorden, er ingen helt trygge.

I alle fall ikke mennesket som er et svakere ledd og ikke lenger på topp i næringskjeden. Filmen blander også inn litt filosofi om hvordan mutantene ser på verden. Det er mange måter å angripe scenarioet med de overlegne mutantene på. Er de fiender eller venner? Det blir jo lett slik at begge parter ikke stoler på hverandre. Menneskene vil utrydde mutantene og motsatt, men det er jo der Charles kommer inn. Han tror på en mer diplomatisk løsning.

Vi får her en slags 'X-Men: Begins'-film, der filmskaperne re-booter hele serien. Det føles som en frisk og ny start der filmskaperne har gjort utrolig mye riktig. Det er spennende og kult å se hvordan ting er blitt som de har blitt. Selv om mye er gitt, klarer filmskaperne å underholde oss stort. Vi fascineres av detaljer på samme måte som i den første 'Batman: Begins'-filmen, bare at ikke alt fungerer helt like knirkefritt som i den.

Heldigvis er ikke så langt bak Nolans filmer og er filmen er helt klart den beste X-Men-filmen til nå i rekken. Om du kjenner Marvel-tegneserien eller har sett de gamle filmene, får du en flying start, og vet mye av det som kommer til å skje i fremtiden. For min del brenner filmskaperne kanskje opp litt for mye krutt i denne filmen. Det hadde vært kult om filmskaperne holdt noe igjen, slik at oppfølgerne også får en sjanse til å glimre.

Handlingen her er lagt til 1960-tallet og den kalde krigen. Det er en mildt sagt spennende og nervepirrende tid for en verden der to supermaker ligger på randen til atomkrig med hverandre. Filmskaperne blander inn en del historiske øyeblikk i filmen. Blant annet TV-bilder av president Kennedy og annen historie som veves inn i hendelsesforløpet. Om du er bare litt historieinteressert så, føles dette som svært kule detaljer i filmen. Jeg mener å leke med historiske fakta og med alternative scenarioer som kunne endret verdenshistorien. Vi skal også en liten tur innom en av de tyske konsentrasjonsleirene under krigen.

Jeg liker skuespillervalgene i filmen. James McAvoy er fantastisk i rollen som Charles Xavier. Han er en stjerneskuespiller som har vist seg frem før, som mannen som ble legen Idi Amin i ‘The Last King of Scotland’. Han klarer også i 'X-Men: First Class' å få få frem en veldig fargerik, sjarmerende, human og smart tolkning av den tankelesende mutanten Charles Xavier. Som hans kamerat finner vi Erik Lehnsherr, bedre kjent som Magneto. Han spilles av Michael Fassbender kjent fra Band Of Brothers, 300, Hunger og Inglourious Basterds.

Fassbender er heller ingen smågutt og leverer også en solid prestasjon. Han viser seg som en som inntar sin rolle med stor respekt. Det å skulle være en som skal finne ut av hvem han er og hvor hans plass i verden er ikke enkelt, men det løser Fassbender på en troverdig nok måte innenfor dette universet. Filmskaperne har også børstet støv av den gamle storheten, Kevin Bacon. Han passer godt som den ultimate badguyen og er for en gangs skyld med i en film som ikke flopper etter mange mindre gode rollevalg. Her får han fram den riktige syke skurken, som vi aldri vet hvor vi har hen.

Regissøren heter Matthew Vaughn og er mannen bak supersuksessen Kick-ass fra 2010. Han viser at det ikke var noen tilfeldighet at han leverte med 'Kick-ass'. Regien er svært vellykket og Vaughn tar steget videre med virkelige superhelter. Filmen begynner kanskje ikke helt topp, men tar seg skikkelig opp underveis, og finalen er superunderholdende på flere plan. Det er også mye effekter å holde styr på. De er mesterlig gjort og man kan bare lene seg tilbake og nyte en del scener som virkelig sitter som de skal. Litt av æren skal også Bryan Singer ha, som har trukket litt å trådene som produsent for rebooten. Han har også skrevet historien til denne filmen, som er svært solid og fungerer som bare det.

For å oppsummere, vil jeg si at dette er den mest vellykkede X-Men-filmen til nå i rekken. Det er heller ikke uten grunn. Her ligger det mye arbeid bak. Historien som fortelles klarer å få fram en interessant bakgrunnshistorie til opprinnelsen for de to X-Men-fraksjonene. Det er mye detaljer å suge inn for X-Men-fansen. Dette har blitt en kul film for alle oss andre også, med en frisk, ny start på en nyere æra av X-Men-filmer. Karakterene er veldig solide og er mesterlig sydd sammen som lim i historien. Replikkene sitter også og gir oss mye hint om det som kommer. Dette føles både naturlig og kult på samme tid.

Vi får også litt morsomme kommentarer og humoristisk brodd i noen scener. Det eneste jeg har å trekke er for begynnelsen, som blir litt for overdrevent sentimentalt. Det blir for klisjepreget, men heldigvis rettes ting opp igjen i andre akt. Resten av filmen derfra og inn satt som støpt. Dette føyer seg med andre ord inn i rekken av de mer interessante og vellykkede superheltfilmene Hollywood har avlet frem. Om du likte X-Men, kommer du til å elske dette! Du får et realt og interessant alternativ til de mange superheltfilmene som kastes inn over oss fra alle kanter.