Frankie er høyt oppe i mafiaen og etter et drapsforsøk er det nok for den loyale mannen som vitner mot sin sjef i retten mot at han blir sendt bort fra USA. Han blir sendt til Lillehammer i Norge der han tror ingen vil lete etter ham. Nå får han falsk identitet av FBI og heter nå Giovanni Henriksen. Papirene sier at han er blitt en restauranteier med rent rulleblad og med norsk far. Nå skal han forsøke å starte et nytt liv i lille Norge på Lillehammer. Møtet med den tidligere OL-byen blir ikke helt som han forventet det. Men Giovanni som han nå heter vet råd og former lokalsamfunnet slik at folk danser etter sin pipe, men slike ting etterlater spor og slike metoder faller ikke helt i god jord i lille Norge...

Serien begynner i det man får se en begravelse. Man får inntrykk av at dette nok hører til i mafiaverdenen på måten folk går kledd på og oppfører seg på. En mafiamann ser ut til å ta det tungt i begravelsen og står lenge med kisten. En annen mann ved navn Aldo kommer bort til ham og sier på engelsk at det aldri blir det samme uten ham. Frankie er enig med Aldo. Aldo forteller at han vet at Frankie ikke liker ham fordi han ble forbigått. Frankie hadde forventet å bli den nye sjefen siden han har fungert som undersjef så lenge nå og det hadde vært naturlig at han skulle tatt over roret. Frankie mener ikke alt dreier seg om penger og at Aldo ikke har respekt for saken deres. Han mener Aldo ikke er skikket til å være mafiaboss og burde heller prøvd seg på Wallstreet der han hører mer hjemme. Frankie sier det rett ut til Aldo og ber han bekymre seg for sine egne folk. Etter begravelsen drar Frankie på sin pub. Han snakker med bartenderen Jimmy og spør om det er noe nytt. Jimmy forteller at FBI har vært der og lagt igjen et visittkort. Frankie forteller at de prøver å overbevise ham om at hans liv er i fare. Men Jimmy mener at Fankie er den enste han kjenner som ikke er i fare. Og så legger han til at alle elsker jo ‘Frankie The Fixer’. Plutselig kommer en mann luskende ned trappen og begynner å skyte med en pistol. Frankie og Jimmy er rask på labben og begynner å fyre løs på mannen. Alt går helt fint med Frankie, men hunden hans dør, og han blir skikkelig irritert over at noen forsøker å drepe ham. Det gjør at han begynner å gi fanen og vil utlevere sin sjef. Han snakker med FBI på et hemmelig sted, men han har sine betingelser og det er at han ikke vil oppholde seg i USA etter at han tyster siden han ikke føler det er trygt der lenger. Han har tenkt at han ville oppholde seg i Lillehammer i Norge. Han digget jo de olympiske vinterlekene i 1994 og fikk et godt inntrykk av byen. Det er vakkert der, ren luft, hvit snø, flotte damer og best av alt er at ingen vil komme til å lete etter ham der. De inngår en avtale.

Frankie eller Giovanni som han nå heter er jo en fyr som er vant til å få det akkurat som han vil. Han har vært en del av mafiaen i amerika og når han flytter til en by i Norge blir det litt av et kultursjokk for denne karen. Han er vant til å betale og true seg ut av problemer. Når han skal søke jobb på NAV er det naturlig for ham å legger penger på bordet for å få restaurantbevilgning, men slik fungerer det ikke i Norge. Det blir mye som er veldig nytt for ham her. Vi har en helt annen kultur og måter å gjøre tingene på i Norge. Det er mer byråkrati i Norge. Her må Giovanni spille med reglene ellers truer folk med politiet med en gang. Han må gå på integreringskurs enten han vil eller ikke. Giovanni er en tøffing og løser problemer på sin helt egen måte. Når ulven tar sauer så skal den skytes selv om dette ikke er lov i Norge. Utpressing er jo også en fin måte å få ting gjort på og det fungerer også i Norge om det er gjort på den rette måten. Han liker å bruke sine bekjentskaper og det å få seg venner og ikke fiender. Han liker å sette seg i respekt.

Dette handler om hvordan vi har det i Norge og hvor fantastisk og rart det hørtes ut for utlendinger i møte med Norge og hvordan vi gjør og styrer ting her i landet. For oss som er vant til Norge er det jo litt artig å bli minnet på hvor godt vi har det. Vi får her se med invandrerøyne hvor merkelig Norge høres ut og det hele er gjort på litt herlig komisk vis. Man ser også at nordmenn også er litt dobbeltmoralsk til tider de også. Her får vi en salig blanding av hvordan Norge er på godt og ondt. Det er jo selvsagt skrudd litt til. Her får vi NAV-arbeideren som er en skikkelig mannegris og utnytter unge innvandrerdamer. Han tar ikke i mot bestikkelser, men når han blir utpresset danser han etter Giovannis pipe. Vi får møte med det norske helsesystemet. Det er mye man kjenner seg igjen i her som hvordan man behandler pasienter som at man blir bedt om å trekke kølapp når det ikke er noen tilstede og alle reglene som man alltid skal følge som ikke nødvendigvis hjelper pasienten. På skolen får vi se hvordan lærerne behandler dem som mobber. Det å få litt tilsnakk i ny og ne for grov mobbing og plaging virker ikke lenger. Ikke det at Giovannis metode om å skade de som plager en er så mye bedre, men det ser ut til å virke for ham. De norske karakterene her er jo veldig småkriminelle. Når de finner en trailer full av smuglersprit forsyner de seg og vil gjøre butikk av det. Etter hvert blir jo dette litt av en kriminell suppe der smuglerne vil ha tilbake sine og Giovanni har selvsagt kjøpt tyvegodset og da får man mildt sagt interessante tilstander. Det er skikkelig artig når Giovanni forsøker å leke mafia i Norge. Det virker jo først vanskelig, men med de riktige forbindelsene så blir det butikk her også. Jeg liker også at Giovanni lærer å bruke våre norske regler mot oss og utnytter systemet. Han er en rask lærer.

Geir Henning Hopland er seriens regissør og han gjør dette til en severdig affære. Denne gangen er det ikke like solid levert som med serien som kom rett før jul i ‘Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?’, men her forsøker han seg på en helt ny sjanger. Serien har en lett tone og viker litt frisk og med tilhørende humor. Mange av poengene og måten dette er gjort på er så jeg gnir meg i hendene og ler høyt av en del av poengene. Det er framdeles litt igjen mot de store amerikanske seriene, men dette er jammen meg ikke ille for å være norsk. Man liker den kule kontrasten mellom mafiaverdenen og den virkeligheten man møter i uskyldige ‘folkelige’ Lillehammer. Utviklingen i serien er jo ganske raskt og man får en god del mafia-handling allerede i andre episode og man får tendensene og presentert karakterene i første episode. Det blir jo litt småabsurd med en norsk mafiaserie på dette viset, men det er jo kanskje der humoren og underholdningen kommer inn her. Skuespillerne gjør en fin jobb her og det er mange norske kjente fjes på rollelisten som Marian Saastad Ottesen, Trond Fausa Aurvaag, Sven Nordin, Fridtjov Såheim, Kyrre Hellum, Steinar Sagen, Viggo Sandvik og Finn Schau for å nevne noen. Hovedrollen som Giovanni Henriksen er ganske flott gjennomført her. Man liker Steve Van Zandts nedtonede tolkning av rollen. Dette blir passe troverdig og skaper han skaper en grei mafiaatmosfære.

Serien er så absolutt severdig og jeg ble godt underholdt av dette. Man har riktignok også en god del forbedringspotensiale her, men det er jo ikke så mye annet å sammenligne dette med og i norsk målestokk så må dette sies å være en veldig vellykket folkelig underholdning. Man får litt av det man forventer og også en del som man ikke hadde trodd. Man skjønner tross alt raskt hvor serien bærer hen, men det er helt sikkert at dette kommer til å bli både spennende og fornøyelig i fortsettelsen slik som man driver handlingen her. Dette er på mange måter en ganske kul miks av norsk kultur og ellers annet som influerer landet vårt med en dose av Giovannis mafiakrydder drysset over det hele. Etter hver episode så gleder en seg til neste episode. Jeg vil tro at de fleste vil synes dette faktisk duger som god hverdagsunderholdning. Serien er både morsom og spennende på samme tid og en slik kombinasjon er jo noe folk ofte trakter etter.